OSV.
Johan Harstad
Skuespill
Gyldendal Norsk Forlag, 2010

Johan Harstad har stått på heltelista siden han utga Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet, med soundtrack (!) i 2005, det var i hvert fall da jeg skjønte at han var en fyr for meg. Etter å ha pløyd meg gjennom backlista og siden hans nyere bøker (Herfra blir du bare eldre, Ambulanse – så Hässelby og Darlah), så har det blitt til en begivenhet på linje med en ny Harry Potter-bok hver gang Harstad utgir noe nytt. Nå har det skjedd igjen, og skuespillet OSV. er ute i bokhandlere landet rundt. På Samtidsfestivalen i 2009 var jeg så heldig å få kastet meg over noen billetter til en prøvelesning av stykket.

Jeg har altså ikke lest boka, men basert på prøvelesningen vil jeg nå komme med en oppfordring. En oppfordring til deg som leser dette til å lese boka. En oppfordring til deg som leser til å gi boka til alle du kjenner, enten du setter dem i bibliotekskø, kjøper en til dem, kopierer en til dem, låner dem ditt eksemplar eller andre kreative måter å spre litteraturen på. Og ikke minst, en oppfordring til Bragejuryen (selv om de sikkert har bestemt seg allerede) om at Johan Harstad er mannen for prisen deres i år. Ikke noe vondt om Grimsrud, Lund eller Heivoll (selv om jeg i hans tilfelle ikke var superfan), men Harstad er mannen i år. Ok?

LISA:
Det gjør ingenting. Men du må bare skrike, hvis det gjør vondt. Akkurat som du gjorde sist. Ikke vær redd for det, det er ingenting farlig her nå. Skjønner du hva jeg sier til deg?

OSV. er et teaterstykke om grusomhet. Kort sagt. Det er et ekstremt velskrevet stykke, ekstremt sterkt, ekstremt trist, ja, ekstremt i mange av ordets betydninger i det hele tatt. Det er historien om familier i oppløsning, land i oppløsning, mennesker i oppløsning og en verden på randen av alt som er fælt, og det verste med det er at dette ikke er sciende fiction, dette er ikke en undergangsroman som man kan skyve unna som bare fiksjon, dette er nyhetsbildene vi alle ser på Dagsrevyen, men som vi snur oss vekk fra, dette er avisoverskriftene vi ikke klarer å ta innover oss, fordi det blir for mye for oss. Dette er krig og folkemord, dette er galskap og sorg, to sider av samme sak.

NOLA:
Og hver tirsdag regner det, bare for forandringens skyld.

ROGER:
Høres bra ut. Jeg er med.

NOLA:
Nei. (Etter en pause.) Burde det ikke snart bli bedre?

ROGER:
Hva mener du?

NOLA:
At det endrer seg. Denne følelsen. Jeg går rundt på dette kjøkkenet og venter på at fargene skal komme tilbake igjen.

Johan Harstad fyller meg alltid med en overveldende følelse av ærefrykt. Jeg mener, fyren produserer gull uansett hva han skriver, mange av setningene hans gir meg faktisk fysiske frysninger på ryggen, temaene han tar opp er alltid spennende, triste, ekte, jeg kjenner bøkene til Harstad, og OSV. er absolutt ikke noe unntak.

Opplesningen av stykket tok fire timer, og det var tre pauser, altså fire akter på ca en time hver. Vi var 20-30 stykker i salen og skuespillerne satt på stoler foran oss og leste fra et manus de holdt på å bli kjent med selv, og allikevel – etter tredje akt, foran siste pause, så satt publikum helt stille da lyset kom på, ingen reiste seg for å hente kaffe, ingen sa noe, ingen gikk for å stille seg i dokø, vi bare satt der, helt stille, med en klump i magen og halsen, en smerte i hjertet, for det var så vondt – men det var en viktig følelse. Sakte kom lyden av et tjuetalls mennesker tilbake, noen hosta, noen sukka, noen reiste seg og strakk på seg, jeg husker at jeg tenkte «fy faen» og tørka en tåre.

ALAN:
Du ba meg ikke om å beskrive mulighetene for et godt liv her. Du spurte bare om liv. Og livet lever, selv om det er omgitt av død på alle kanter, selv om det må leve i pusset fra væskende sår og avkappede lemmer. Det lever. Men det betyr ikke at det er verdt det.

Jeg håper jeg ikke skremmer bort noen, for det vil jeg ikke, OSV. er nemlig en av de beste og viktigste bøkene du kommer til å lese i ditt liv. Man skal lese glade bøker, triste bøker, morsomme bøker og så skal man lese OSV., en bok om det vonde i mennesket, en bok om det gode i mennesket, en bok om å prøve å gjøre det godt igjen, en bok om alt som ikke kan tilgis, en bok om å forstå og prøve å bli forstått, en bok om å miste alt man har og allikevel prøve å fortsette, å aldri gi seg over, å aldri slutte, en bok om å aldri, aldri, aldri gi opp.

Jeg var et annet menneske etterpå. Og jeg kommer til å lese denne boka igjen, og kanskje igjen, når jeg er klar, når jeg har fått summa meg etter den første opplesningen – som var i fjor, og som fortsatt sitter i meg som et lite stikk i hjertet, som en påminnelse av hvilken stor, vond, god, hard og forunderlig verden vi alle sammen bor i.

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)