Fordi noen har bestemt at bøker som inneholder drap skal stå på krim, så står bøkene til Ajvide Lindqvist øverst i krimhylla på jobben min. Der står samtlige av bøkene hans frontet, med en anbefalingslapp på. Nylig utkom hans siste bok Lille stjerne på norsk. Og allerede har han skrevet enda en bok som nå har utkommet i Sverige. Svenskene, altså. Heldiggriser!

Mitt forhold til skrekksvensken oppsto mitt første år i bokhandel. Boka sto der, i hylla, i krimhylla og selv om jeg ikke leser krim, så tok jeg den ut en stille kveld i bokhandelen. På baksida sto et lite essay av Johan Harstad. Min helt!. Hva hadde han å si om boka med den fine tittelen La den rette komme inn?

If you hang around in a barbershop long enough, you’re bound to get a haircut. Og oversatt: Om du bare venter lenge nok, vil det før eller senere dukke opp en virkelig skjønnlitterær skrekkroman som samtidig er den vareste historien om barn som sakte, men sikkert forelsker seg under den grå himmelen i Sveriges Blackeberg høsten 1981, i en forstad til Stockholm som nesten ingen kjenner til, i et land hvor trusselen om atomkrig henger tungt over alles hoder og en sovjetrussisk ubåt går på grunn i skjærgården, hvor Notknäckarna er den foretrukne underholdning på teve og crêpes med rekefyll kniver med kinarestaurantene om å være mest populære blant innbyggerne i det statiske folkhemmet, dem som aldri har sett det nødvendig å spørre seg selv om de virkelig tror det finnes vampyrer i verden.

Det, og mye mer sa han om det som skulle vise seg å bli en av de vakreste, sterkeste og skumleste leseropplevelsene i mitt liv. Debutboka til John Ajvide Lindqvist, tryllekunstneren og forfatteren som siden skulle fortsette med romanen Håndtering av udøde, novellesamlinga Papirvegger, den avsindig vakre Menneskehavn og nå den ulidelig spennende Lille stjerne.

Hva er det med denne svensken som gjør at han treffer hver gang? Handlingen i bøkene hans spinner rundt det overnaturlige, vi har lest om vampyrer, levende døde, spøkelser, troll, monstre og nå overnaturlige og nærmest psykopatiske ungjenter, og allikevel står bokhandleren som en tulling med tårer i øynene og snakker om hvor vakre bøkene hans er, hvor ekte de virker, hvor viktige de er.

At jeg hadde en hang til Stephen King da jeg var yngre er jeg ikke flau over, men her har vi noe mer enn bare grusomhet og spenning. Det skjønte jeg med en gang. Dette er ikke underholdningslitteratur, skrekk skrevet for å bli skremt og bare det. La den rette komme inn er en kjærlighetshistorie, en historie om mobbing, om å ta igjen, om barns grusomhet og voksnes ignoranse. Håndtering av udøde er en historie om hva som ville skjedd, rent politisk, moralsk, om de døde plutselig våknet til live igjen. Hva slags rettigheter ville de hatt? Er de mennesker? Hvem er de nå, siden de bare minner om den de en gang var? Menneskehavn er en historie om savn, hevn, galskap – rett og slett havet, døden og kjærligheten. I Lille stjerne, hans hittil nyeste på norsk, møter vi to tenåringsjenter. Vesla/Theres blir funnet i en plastpose som spedbarn og det kommer tidlig frem at hun ikke er som alle andre. Hun lager ikke en lyd, ikke et skrik, ikke noe barnegråt, men hun synger. Den perfekte stemmen, den vakreste sang allerede som spedbarn. Teresa er en annen ung jente som ikke føler hun hører hjemme noe sted, hun ser at hun ikke er som alle andre, men hun vet ikke hva hun skal gjøre med det. Hun oppdager internett og trolling, så liten tid hun trenger for å ødelegge for så mange, rive og slite i deres selvtillit og verdensbilder – så lett det er å ødelegge noe. Jentene finner hverandre og Idol og Allsång på Skansen vil aldri, aldri, aldri bli det samme igjen.

Det er få bøker som fester meg som Lindqvists gjør. Ja, jeg er en entusiastisk leser, jeg elsker bøker, jeg elsker litteratur og det den kan gjøre med oss mennesker, jeg elsker å lese – og det er haugevis av firere og femmere der ute som gjør meg glad inni meg, men sekserne, Johan Harstad’ene, John Ajvide Lindqvist’ene, Jakob Ejersbo’ene, de er ikke hverdagskost, selv ikke for en gladlesende bokhandlerske.

Lille stjerne utkom for et par uker siden, og jeg skulle egentlig spare den, men what the heck, hva kan jeg si, jeg er et svakt, saktelesende menneske som i går rev bokmerket mitt ut av de åtte (!) bøkene jeg er halvveis i, og kasta det inn i Lille stjerne før jeg hoppa på trikken til jobb. I dag tidlig var jeg kommet til side 250, altså halvveis. Det er flere sider enn jeg har lest de siste to ukene tilsammen. Hva er det denne mannen gjør? Hva enn det er – kjære John Ajvide Lindqvist, aldri slutt. Aldri slutt å dele de syke bildene du har i hodet ditt med oss. Aldri slutt å la deg skremme av menneskeheten, ondskapen, monstrene i mørket og hjertene som slutter å banke av all grusomheten. Aldri slutt å skrive om tenåringsgutter og -jenter som er sykelig opptatt av The Smiths, Abba eller danseband. Aldri slutt å skrive om hva galskapen, savnet, kjærligheten og ensomheten gjør med menneskene. Aldri slutt, aldri slutt, aldri slutt.