Heltelista mi er lang og den inneholder navn som Ruth Lillegraven, Johan Harstad og Linda Klakken, men den har også plass til folk jeg kjenner, som den fantastiske Victoria Durnak, og denne bokhøsten, selveste Nils-Øivind Haagensen. Jeg kan altså ikke si noe objektivt om boka jeg nå skal fortelle dere hvorfor dere må lese, fordi Nils-Øivind er en av de beste folka jeg kjenner. Men jeg synes dere skal høre på meg allikevel.

Haruki og jeg er en diktsamling med samtaler mellom Nils-Øivind Haagensen, eller en som minner om ham, og Haruki Murakami, eller en som minner om ham. De snakker om jenter, Raymond Carver, restauranter, barn, om skriving og litteratur, om den første og siste gangen man prater med noen og selvfølgelig en del om kjærlighet. Boka er veldig lett å lese, diktene er skrevet nærmest i replikkform og det glir lett, jeg leste den ut på en time den første gangen jeg leste gjennom den, og så har jeg vendt tilbake, til et og et dikt, lest hele boka på nytt, dikt for dikt om hverandre, igjen og igjen.

Som bokhandler tenker jeg at boka må jo være lettselgelig som få, her har vi så mange mulige folk i målgruppa. Liker du Murakami? Har du sett denne? Liker du dikt? Har du sett denne? Liker du å prate med kompisene dine om livet, jenter og gutter, kjærlighet og litteratur? Har du sett denne? Men det er ikke så lett som en bokhandler skulle tro, for folk kjøper veldig lite dikt hos meg. Folk kjøper veldig lite dikt overalt. Men la oss slå et slag for dikt. La oss gi dem en smakebit, her og nå, og se om folk blir like fan som jeg er:

Utdrag fra diktet Vi snakker om intelligens:

hun hadde bursdag
tredje januar
(sier jeg)
som burde vært lett
å huske, ikke sant?
men jeg klarte ikke det
noen måtte alltid gratulere henne først
mens jeg hørte på
før jeg kom på at –
om og om igjen
sa jeg til meg selv:
nyttårsaften
første nyttårsdag
andre nyttårsdag
BURSDAG
uten at det hjalp
og uten at hun tok seg nær av det
hun klemte meg
kyssa meg
trøsta meg
lå med meg
vi var sammen i årevis

så
en tredje januar
var absolutt alle vennene hennes
og alle hun kjente
av en eller annen grunn
ute av byen
ute av landet
spredd for alle vinder
og så opptatt med sitt
at ingen husket å gratulere
henne og ikke jeg
heller
men jeg ser at noe er galt
det er ikke vanskelig å se at noe er
veldig galt
men jeg klarer ikke
å legge to og to sammen
jeg har glemt den gamle regla
nyttårsaften, første nyttårsdag, andre og så videre
og jeg tør ikke spørre
men til slutt spør jeg
så løper jeg ut og kjøper kake (eplekake)
så lager jeg middag (fisk)
så synger jeg alle bursdagssangene jeg kan
men hun er helt utrøstelig
bare griner
bare sitter der
halvt påkledd
et år eldre
hva har du lyst til å gjøre?
(sier jeg)
vi kan gjøre hva du vil
hva vil du?
drikke deg full?
drikke deg full og danse?
spise ute et sted?
hun har ikke rørt maten
gå på kino?
er det noe som går du har lyst til å se?
skal vi heller bare sitte oppe?
skal jeg lese for deg?
hva vil du jeg skal lese for deg?

–

Jeg blir helt myk inni meg av denne diktsamlinga, jeg tenker på alle gangene jeg har prata med en kompis over en øl, alle gangene man har sittet oppe om natta og ringt noen man er glad i, noen man trenger å prate med, bare om ting, uviktige og viktige ting, ting som har skjedd eller aldri kommer til å skje, ting man tenker mye på eller noe man bare akkurat har kommet på. Denne boka er som en sånn kompis. Og jeg kan ha den med meg overalt, om jeg vil det. Denne boka er en sånn god bok, en sånn bok som skal få følge meg rundt, en sånn bok jeg skal skrive om i dagbøkene og notatbøkene mine, akkurat som hans tidligere bok Møt meg, møt meg, møt meg har vært for meg hittil.

Haruki og jeg er en av de fineste bøkene jeg selger i bokhandelen min denne vinteren, og jeg lover deg at det kommer til å være en av de fineste bøkene du leser, om du bare stoler på meg. Stoler du på meg? Fint.