- Hamsunsenteret, foto: Ernst Furuhatt/Salten.
Parallelt diskuteres det selvsagt hvorvidt vi kan leve med at Hamsun var nazistisk, den generelle enigheten er å ikke tenke så mye på det, men heller glede seg over litteraturen. Forsoning og sånn. Selvsagt, det kan være vanskelig å glemme det når man gleder seg over litteraturen (spesielt om man er en og anden lapp):
Manden, mennesket, den første som var her. Siden fulgte et og andet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begyndte en og anden lap å snuse stien op og gå den når han skulde fra fjæld til fjæl og se til sin ren.
Markens grøde, Knut Hamsun.
Dipsolitteraten har for øvrig tenkt litt rund dette om hva forfatteres handlinger og moral har og si for lesningen, og syns at alkoholisme er ok, kanskje til og med en nødvendighet, noe The Economists magasin Intelligent life også har skrevet særs spennende om. Mette Karlsvik sier i Morgenbladet i dag at den nye generasjonen forfattere ikke lar seg beruse av libertinerbohem-myten. Hva syns du?
Monstre
Vi har tidligere skrevet om Pride and Prejudice and zoombies. De som trodde monster mash-up var en one-book-wonder, en kraftig gimmic, får kanskje rett, men ikke enda, for nå kommer det en Beatles-zoombiebok. Guardian avslører litt av handlingen:
Harrison is quickly zombified, and «seventh level Ninja Lord Ringo Starr» is then welcomed into the fold. The Beatles enslave «hundreds of lusty teenage girls», invade the US where they mind-meld millions, releasing albums with hidden messages such as «Please please me by biting your young», «Dear sir or madam, won’t you eat your neighbour», and «All you need is eternal life».
Det store utlandet
Utover monstre er de utenlandske mediene veldig opptatt av den siste boka til Thomas Pynchon, Inherent Vice, som ble utgitt tirsdag. I følge Complete review er det allerede lagt ut 43 anmeldelser i forkant av lanseringen, det meste de kan huske at noen gang har kommet før en bok faktisk er utgitt. Thomas Pynchon er ifølge Wikipedia, en litt mystisk type som det så å si ikke finnes bilder av. Bokmerker-redaksjonen må innrømme å ikke ha inngående kjenneskap til forfatteren, etter litt om og menn kommer det fram at ingen en gang har hørt om han. Og fra dette forumet får du litteraturinformasjon, skammelig. Anmeldelsene er uansett splittede, så det kan virke som om at det ikke er det mesterverket man hadde ventet på. Nymag gir oss uansett et utvalg av favorittkarakternavn fra boka, i ”ascending order of stupid-awesomeness”.
Timesonline har kommet med nok en beste-bok-liste, og til og med uten særlig originalitet, de 60 beste bøkene de siste 60 årene. Greit nok hvis det er så kreative de er, men var virkelig den første Harry Potter boka den beste i 1997? Var makkverket Twilight av Stephenie Meyer den beste boka i 2005? Må si meg uenig.
Bloggturne for noen
Cappelen Damm har kjørt i gang en bloggturne for Hvis jeg blir av Gayle Forman. Første blogger ut var Underhold meg. Bokmerkerredaksjonen vil gjøre det helt, fullstendig klart at vi på ingen som helst måte er bitre over å ikke ha blitt spurt. Faktisk er vi så lite bitre at vi velger å ikke kommentere at boka sannsynligvis er kjempeteit. (Merker oss for øvrig at Underhold meg gir vekk sitt eksemplar). Dersom heller ikke du er bitter og har en blogg kan du melde deg på neste runde.
Kultureliten kvitrer i vei
Twitterdebatten i alt sin uoversiktelighet. Takk til Modesty_ som gjorde dette mulig.
Regner med at mange av dere er på twitter, sånn som bokmerker. Knut Olav Åmås, Aftenposten kultur- og debattredaktør var 3. August (for de som vil bla seg tilbake) i debatt med Karianne Bjellås Gilje, redaktør i Prosa, Martin Grüner Larsen, journalist i Klassekampens bokmagasin og Audun Lindholm, redaktør i Vagant om kritikkens vilkår i norske redaksjoner. Twitter kan jo brukes til så mangt, men som forum for de dype inngående ordskiftende er det kanskje ikke helt optimalt, å kunne følge kulturelitens debatt ble ikke som jeg hadde forestilt meg. (Appropos kulturelite, les Maria Bocks innlegg i Aftenposten, det er veldig fornøyelig.) Kanskje er Twitter mer egnet for haiku dikt, slik Flamme forlag antyder.
Ellers gir vi props til Pixador for trivelig markedsføring av Aleksandar Hemons Love and Obstacles, gleder oss over at Anne Franks dagbok blitt verdensminne, og lurer på om Fretex skader antikvariater på samme måte som Oxfram visstnok gjør det i Storbritannia.
God helg!
Husk å tipse oss på nyheter@bokmerker.org dersom du vet om noe morsomt/interessant/givende.
Jeg har ikke lest noe fra Hamsuns forfatterskap enda, men jeg har planer om å få gjort det en gang. Hvorvidt vi kan leve med at han var nazistisk eller ei skal jeg ikke begi meg ut på noen diskusjon om, men jeg føler det som et must å ha lest noe av det Hamsun har skrevet.
Så hyggelig at dere nevner meg og forlaget er sikkert glade for at dere ikke er bitre ;) Litt småpirk fra meg bloggen(egentlig spiller det jo ingen trille siden adressen ligger der) heter Underhold meg,gronneskoger bare er adressen til bloggen.
Ønsker redaksjonen en strålene helg!
Da har jeg rettet opp navnet på bloggen din!
Det var litt sleivete sagt, Hamsun er underbart å lese, spesielt Markens grøde, til tross for rasistiske innslag. Anbefales!
Jeg føler at det er med Hamsun som det er med Ibsen. Først leser jeg bøkene og tenker «dette var jo greit». Så forteller noen meg hva de egentlig handler om, og da blir jeg mektig imponert over hvor komplekse disse verkene egentlig er.
Jeg mener man burde satset på forfatterskapet til Hamsun dette året og heller latt livet hans ligge. Men jeg har jo aldri vært noen tilhenger av forfatterstudier.
For øvrig synes jeg bygget er grellstygt.
Kjenner følelsen, det er sånne bøker man trenger fora for å diskutere.
De med innsikt mener han ville hatet bygget.
Aldri stor fan av Hamsun. Ibsen gikk han en høy gang mener jeg, men så er jeg ikke veldig fan av ideene mannen skrev om heller.
Flink til å skrive, uten tvil, men ideene hans og temaene han tar opp treffer meg ikke over hodet, spesielt etter at de har blitt forklart meg av folk som virkelig har studert det.
Noen ganger må man bare ta inn over seg forfatteren. Var blodfan av boka «Enders Spill» da jeg var i tenårene, men så leste jeg bloggen til forfatteren og fant ut at han er helt sprø, holder seg til den ekstreme høyre fløy av ameriansk politikk og er fantatisk mormoner.
Når man vet dette leses bøkene hans helt anderledes, og garantert mer slik han mener de skal leses.
Det jeg tok som satriske fremstillinger er helt klart ment seriøst, personer jeg trodde var ment å fremstå som skrekkeksempler er egentlig protagonister som man skal sympatisere med…..og antagonistene er en eneste gigantisk allegori for «onde» homofile.
Jeg var kanskje naiv som ungdom, men jeg er derfor ikke fremmed for ideen om forfatterstuider.
Det eneste jeg forbinder med Hamsun er E18 utenfor Lillesand, og den gangen jeg måtte lese høyt fra Victoria på videregående, og ble sittende og fnise som det jeg var, en tenåring, mens de andre bare kikket på meg. Tror det var den biten der Victoria og kadetten møtes orntli for første gang. Sterk kost.
Jeg har også bommet totalt noen ganger når jeg har lest bøker, men jeg er så sta at jeg velger å holde fast på min egen tolkning, selv om den skulle vise seg å være litt på siden av hva andre mener. Men jeg skjønner absolutt hva du mener. Lesningen farges av det man vet om forfatter og historisk kontekst.
Ibsen eller Hamsun? Jeg tror Ibsen er mer universal. Men det baserer jeg på et stort utvalg Ibsen og et lite utvalg Hamsun fortært, så det er kanskje litt urettferdig.
Husker også Victoria – det var den første hamsunboken jeg leste. Men jeg er ikke sikker på om jeg syntes den var så veldig sterk kost. Kanskje fordi jeg er jente Ü
Victoria:
(Han møter henne i skogen, en bie har stukket han så det har hovnet opp).
Han: Jeg kom til å bli stukket av en bie. (Peker mot stikket)
Hun: Åja.
Han tenker: Det brydde henne altså ikke at dette vesenet hadde vansiret han.
Fritt etter hukommelsen, vi hadde den som høytlesning på ungdomsskolen, jeg var ikke imponert. Veldig overdramatisk.
anna katharina skrev:
«Jeg har også bommet totalt noen ganger når jeg har lest bøker, men jeg er så sta at jeg velger å holde fast på min egen tolkning, selv om den skulle vise seg å være litt på siden av hva andre mener.»
Skjønner ikke at man kan ‘bomme’ ved lesning av en bok. Det er jo nettopp hva boken sier deg som leser som er det sentrale. Hvem gidder lese ei bok som ikke taler til en?
Jeg må presisere: Sterk kost i sin for meg den gang banalitet…. :-P
ego skrev:
«Skjønner ikke at man kan ‘bomme’ ved lesning av en bok. Det er jo nettopp hva boken sier deg som leser som er det sentrale. Hvem gidder lese ei bok som ikke taler til en?»
Jeg føler ofte jeg har bummet hvis jeg leser en bok og får en helt annet oppfattelse av den enn det forfatteren og resten av leserne har fått.
Det er ikke noe særlig å si at du likte en bok, for så å bli fortalt at den egentlig er ment som et forsvar av etnisk rensing eller barnepornografi.
Det kan faktisk skje, særlig om du har en naiv ide om at forfattere generelt sett er intelligente og reflekterte personer som derfor umulig kan mene slike ting (jeg er veldig skyldig!).
Axel skrev:
«Det er ikke noe særlig å si at du likte en bok, for så å bli fortalt at den egentlig er ment som et forsvar av etnisk rensing eller barnepornografi.»
Nei, det krever selvtillitt og ryggrad å si at man liker ei bok som forsvarer slikt. Likevel er det det som er spennende, at man leser forskjellig. Bøkene lever kun i møtet med oss lesere, og ingen leser er lik en annen. Ingen har pant på sannheten i ei bok, ikke engang forfatteren. Å ‘bomme’ betyr at det finnes kun en rett lesemåte. Det gjelder for kokebøker, tekniske manualer og lærebøker i matematikk, men ikke for skjønnlitteratur.
Jeg leste Sult i sommer, og likte den. Det er den første og eneste Hamsun-boka jeg har lest, og der er det i alle fall ikke mye rasisme å spore. Men så er den også skrevet lenge før Markens grøde (som jeg har planer om å *ikke* lese).
Men Markens Grøde er kjempefin! Jeg hørte den riktignok som lydbok, men hadde masse glede av den.
Kanskje Hamsun er en type forfatter som egner seg når man er litt eldre enn ungdomsskole/videregåendeskole når man gjerne blir introdusert for han. Det er en viss følelsesmessig intensitet som kanskje er fremmed?
Man kan vel bomme uten at det trenger å være én tolkning som er riktig? Noen ganger tar man feil, man tolker en situasjon feil, akkurat som man gjør ellers i livet.
Likevel kan man selv ha mer glede av boken når man leser med litt feiltolkning (ofte fordi man leser for fort eller ikke helt forstår miljøet i boken). Boken gir meg da noe annet enn den gir andre som har lest den, men det gjør ingenting. Så fremt man ikke skal tolke den i skolesammenheng, da. Da tror jeg at jeg ville vært litt mer forsiktig …