Til bursdagen min fikk jeg Pride and Prejudice and Zombies fra Axel. De fleste kjenner vel Pride and Prejudice. Elizabeth Bennet er slagferdig, vokser opp med fire søstre i en relativt fattig familie med en hysterisk mor hvis høyeste ønske er å se sine døtre gift så fort som mulig. Jeg avslører med en gang at jeg elsker denne fortellingen. Jeg har lest den fire ganger, sett BBC-serien fem ganger og den nye filmen tre ganger. Da skal det litt til for å imponere meg med zombier, for å si det sånn.

I begynnelsen er zombiene mer en svak bakgrunn enn faktisk nødvendig for boken. Min tanke var at her kunne man da heller lest en god zombiebok og etterpå lest Pride and Prejudice, i stedet for at de på hver reisestrekning blir oppholdt av 1–200 levende døde som gjør sitt for å hindre dem å fortsette. Men utover i boken blandes temaene bedre, og boken er på sitt beste når den parodierer originalen i stor stil. Charlotte Lucas, som i originalen bekymrer seg for sin kjæreste venninne Lizzy og håper hun finner kjærleiken, er i denne utgaven trekvart zombie når hun tenker over Lizzys videre skjebne:

In her kind schemes for Elizabeth, she sometimes planned her marrying Colonel Fitzwilliam. He was beyond comparison the most pleasant man; he certainly admired her, and his situation in life was most eligible; but, to counterbalance these advantages, Mr. Darcy had a considerably larger head, and thus, more brains to feast upon.

Lady Catherine de Bourgh, som i originalen bekymrer seg for Bennet-søstrenes mangel av god guvernante, bekymrer seg i denne boken heller for mangelen av dyktige ninjaer til å lære dem kampsport. Som gammel P&P-nerd liker jeg selvfølgelig best når gjenkjennelige setninger brytes opp, som bokens klassiske førstesetning:

It’s a truth universally acknowledged that a zombie in possession of brains must be in want of more brains.

Men boken holder seg dessverre ikke flytende kun på sitatvennlighet. En klar ulempe med boken er at idéen er så fantastisk god – mens gjennomføringen umulig kan opprettholde forventningene. Zombiene blir mer et irriterende tillegg, og det er påfallende at de er fullstendig fraværende i bokens oppklaringsrunde, hvor det blir tydelig i hvor stor grad det er Austens historie som driver boken fremover. Heldigvis får Wickham en bedre straff i denne utgaven enn i 1813, det skulle bare mangle.

Min største innvending mot boken er likevel at bokens ironi og subtilitet i stor grad går tapt. Der hvor man i originalen får små hint om hva som skjer og hvilken idiot Mr. Collins egentlig er, har Seth Grahame-Smith lagt til setninger som føles fryktelig unødvendige. Enkelte av replikkvekslingene er forenklet og bedre forklart, og Elizabeth Bennets karaktertrekk forklares stadig med hennes «warrior code», noe som gjør henne langt mer endimensjonal. Verdenslitteraturens kanskje syrligste og mest hardtsparkende heltinne er i denne boken i stadig konflikt mellom sin krigerstatus og «sitt feminine selv». Jeg mener bestemt å huske at hun i originalen ikke går hjem og griner etter hver gang hun har vært stor i kjeften, mens hun i denne boken må tute en halvtime bare hun har sendt Mr. Darcy baklengs inn i kaminen før hun forsøker å brennmerke ham (eller muligens kastrere) med ildtangen.

Alt i alt er boken en tidvis god parodi, som lurte en uskyldig sjel som meg selv til å lese zombielitteratur. Den vil sikkert selge som hakka hjerne, men la meg heller anbefale originalen eller en herlig zombiesplatter. Så slipper du å irritere deg over at vognen må hindres av zombier HVER BIDIGE GANG! noen skal snakke med hverandre eller at du må vente omtrent førti sider mellom hver gang Elizabeth svinger katanasverdet sitt. Likevel kan jeg ikke la være å glede meg til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store zombiebølgen som har hjemsøkt vårt land eller Snorres zombiesagaer kommer i salg…