Advarsel: Deler av handlingen i både bøker og filmer kan bli røpet her.

Jeg er ingen tilhenger av filmatiseringer. En ting er en god filmatisering med forfatterens samtykke, eller kanskje en nytolkning som får frem en annen side av boken (se La den rette komme inn). Dessverre er filmskapere sjelden spesielt varsomme, og de har en lei tendens til å plyndre akkurat nok fra kilden så de slipper å tenke opp noe originalt selv. Noen ganger gidder de ikke engang å kreditere.

Hvis du ikke har bodd under en stein de siste måndene er du sikkert klar over at James Camerons siste episke kjempeprosjekt, Avatar, går sin seiersgang over verdens kinolerret. Fortellingen om den rullestolbrukende Jake Sully som får overført bevistheten sin til en ”avatar” modelert etter urinnvånerne på planeten Pandora har vist seg å være fengende, ikke minst på grunn av den fantastiske bruken av spesialeffekter for å bringe planeten til liv. Dessverre er handlingen i flimen såpass banal at man bare trenger å se de første ti minuttene for å gjette hva som skjer i de resterende. Den er også hentet nærmest direkte fra to andre forfatteres mer originale verk.

Call me Joe er en novelle av Poul Anderson, skrevet i 1957. Den handler om en rullestolbrukende, lettere deprimert mann som velges til å ta kontroll over prototypen av en kunstig kropp som et ledd i et eksperiment på Jupiter. Kroppen, kalt ”Joe”, er høy, blå, lettere pelskledd med kattelignende øyne. Selv om Joe er firbeint, er beskrivelsen er faktisk så lik en Na’vi at da jeg så traileren for Avatar trodde jeg de skulle filmatisere Call me Joe. I løpet av eksperimentet mister hovedpersonen seg selv i livet som Joe, og distanserer seg etterhvert fullstendig fra menneskene. Han ender opp med å aklimatiseres fullstendig til den nye kroppen, og lager et nytt samfunn med andre ”avatarer”. Høres kanskje kjent ut?

Ideen om urbefolkningen som kjemper tappert mot invasjon fra teknologisk ”sofistikerte” mennekser har lenge vært populær i science fiction, særlig etter Vietnamkrigen. Både filmer og bøker har utforsket denne ideen, men variasjonene er store. Det er derfor litt overraskende at Avatar henter mye av sin handling rett ut av romanen The Word for World is Forest av den eminente Ursula LeGuin. Handlingen her er noe mer sofistikert enn Camerons eksplosjonsdominerte verk, men er ellers såpass lik både i karakterenes handlinger og motivasjoner at det nærmest grenser til plagiat. Menneskenes kolonisering har kommet noe kortere i filmen, men flere av handlingsforløpene er likevel sakset nesten direkte fra boken. Kulturen og responsen urinnvånerne fremviser i filmen er også svært nær den LeGuin tilegger Athshe i novellen fra 1972 og romanen fra 1976. I tillegg deler oberst Quartich personlighet og rolle med kaptein Davidson i boken.

Begge disse bøkene er bedre, mer intrikate og subtile fortellinger enn Avatar. Avatar har rett og slett bare tatt ideene og most dem sammen for å fortelle en banal historie om ”cowboy og indianer”. Det er selvsagt ingen tvil om at mange bøker og filmer  har det  samme temaet. Danser med ulver og Pocahontas nevnes ofte sammen med Avatar, og jeg kan lukte Edgar Rice Burroghs Mars-bøker lang vei. Camerons film har sikkert sitt på det tørre, rent lovlig sett. Jeg mener likevel at såpass klare paralleller er mer som adaptasjon enn inspirasjon å regne, og at James Cameron skylder de mer originale forfatterne en kildehenvisning, om ikke annet.