Jeg leser mye science fiction, og har merket meg at en bekymringsfull stor mengde mennesker ikke gjør det. Når jeg påpeker at Avatar stjeler mye av handlingen ikke fra bare fra Pochahontas, men mer direkte fra The Word for World is Forest, blir de fjerne i blikket. Det finnes folk der ut som ikke har lest Neuromancer eller A Canticle for Leibowitz. Jeg innrømmer gjerne at det skrives mye møkk innen såkalt ”sjangerlitteratur”, men heldigvis er det relativt lett å skille klinten fra hveten, og dermed finne det som jeg mener er laserkanon.
Noen få bøker må man bare lese på nytt rett etter at man har lagt dem fra seg. En av de få som virkelig har gitt meg denne følelsen er The Left Hand of Darkness. Dette var boken som virkelig satte Ursula Le Guin på kartet i den (dessverre fortsatt) mannsdominerte sci-fi sjangeren. Jeg slukte resten av bøkene hennes etter å ha lest denne, og vil gå så langt som til å hevde at hun er min absolutte favorittforfatter, i og utenfor sjangeren.
I The Left Hand of Darkness møter vi menneskene på planeten Gethen. På grunn av genetiske eksperimenter utført på dem, har ikke menneskene biologiske eller sosiale kjønn. I stedet går menneskene i brunst og utvikler et tilfeldig sett med kjønnsorganer omtrent én gang i året. Den ekumeniske utsendingen Genly Ai ankommer Gethen for å få planeten med i et interplanetært kulturelt samarbeid. Han merker raskt at han ikke greier å forholde seg til et samfunn som ikke har et sett med ”kvinnelige” og ”mannlige” egenskaper. Han konfronteres med sitt eget dualistiske syn på verden, mye av det som er preget av motsetninger og kontraster, og hvordan dette i grunn er basert på grunnideen om to kjønn som er motsetninger. Samfunnene på Gethen mangler helt denne ideen. Til gjengjeld har gethianerne en ide om selvet som en enhet, og dermed en ganske unik måte å se verden på.
Hovedhandli
ngen i boken følger Genly Ai og hans motpart i forhandlingene om Gentens medlemskap i det galaktiske felleskap, Therem Harth rem ir Estraven. Fortellingen i seg selv er både spennende og interessant på et personlig plan. Genly Ai er en god diplomat, men det at han ikke mestrer det kjønnsløse samfunnet gjør at han feiler fullstendig. Estraven prøver å hjelpe ham, men kommunikasjon mellom to fullstendig forskjellige tenkemåter er ikke akkurat lett. Boken servere også noe så uvanlig som en mannlig og kjønnsløs kjærlighetshistorie, som jo er ganske originalt.
Det er Le Guins tanker om et samfunn uten kjønns- og todelingstanker som er det mest besnærende i The Left Hand of Darkness. Boken regnes som feministisk, men jeg mener at man da mister poenget med boken. Handlingen foregår jo nettopp i et samfunn der kjønn er et ukjent begrep. LeGuin prøver å vise hvordan vi har latt et relativt uvesentlig trekk ved biologien vår forme samfunnet til en slik grad at vi ikke kan forholde oss til personer, gjenstander eller til og med abstrakte konsepter uten å gi dem et kjønn og definere dem i forhold til sin motsetning. Det er få ting som er så skummelt og givende som å sette spørsmålstegn ved en grunnpilar i hvordan man oppfatter verden, og det er derfor jeg stadig vender tilbake og finner nye ideer i boken. For ikke å snakke om at den er ganske spennende.
Ursula K. Le Guin har skrevet en mengde andre gode romaner og noveller. Jeg anbefaler på det sterkeste The Dispossesed og Four ways to forgiveness, samt novellesamlingen The Birthday of the World. Selvsagt etter at man har lest The Left Hand minst fem ganger…
Vil berre slutte meg heilhjerta til anbefalinga av Ursula K. Le Guin sine bøker. Enkelte av dei er også omsett til norsk:
– Jordsjøserien (Earthsea)
– Fortellinger fra Orsini
– Skog vil si samfunn (Avatar vekte assosiasjonar der ja)
– Mørkets venstre hånd
Dessverre er ikkje The Dispossessed og dei fleste andre omsett til norsk, men dei er vel verd å lese for alle som klarar seg greit på engelsk.
Eg er ein fan, merkast det? Katten min heiter forresten Shevek (den einaste som har tatt referansen med ein gong er Eirik Newth og no også kanskje Axel Berg-Larsen)
Elles, god science fiction er god litteratur, det er alt for mange som ikkje forstår det.
Visste at Jordsjø var oversatt, leste dem på norsk da jeg var yngre, men ikke at de hadde oversatt sci-fi verkene hennes. Det er godt å vite, selv om jeg tror hun leses best på engelsk.
For eksempel funker ikke «Word for world» tittelen spesielt bra. Vi kaller ikke samfunnet på jorda for Jorda. Vi kaller verdenen Jorda, slik de kaller sin verden Skogen.
Jordsjø/Earthsea kan selvsagt anbefalt for fantasi-elsker. De er vel knapt overgått blant fantasi-bøker som får deg til å tenke.
Ble litt sjalu på det kule kattenavnet, om jeg får meg en katt til en gang får jeg vurdere å kalle henne Laia Asieo Odo.
Heilt einig i at den norske tittelen på «The Word for World is Forest» ikkje fungerer særleg bra, reknar med at dei var temmeleg desperate…
Den og «Left hand of darkness» kom ut som ein del av fleire gode SF-bøker i Gyldendal sin Lanterneserie på 70-talet.
«Laia Asieo Odo» er ikkje dumt, men kanskje litt langt sånn til dagleg. Berre Laia kan og vere eit problem, til tross for anna staving kan det lett dukke opp ei prinsesse med skillingsbollefrisyre i folk sine tankar.
Ville nok kalt henne Odo til vanlig, enda det høres ut som en hannkatt.
«Skog vil si samfunn» er den eneste Le-Guin boka jeg har lest på norsk. resten har jeg lest på engelsk. det var «Disposessed» som virkelig fikk meg inn i det. Fortsatt tror jeg min favorittbok ever! Og den finnes sjølsagt ikke på norsk. SÅ hadde jeg en runde hvor jeg leste «nyere» (i sammenhengen) utopisk science fiction, som Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy, og Voyage from Yesteryear av James P. Hogan, og har aldri kommi meg inn i Ian Banks, sjøl om alle (ja, alle!) sier jeg må lese Culture-serien.
Uansett må jeg si at jeg er uenig i at ikke den norske tittelen fungerer. det er en «traust» tittel, og nettopp derfor er det eksplosivt aggressive innholdet så jævlig fett. Den ligner nok endel på Avatar (men Avatar står seg god, mener jeg, sjøl om du har lest denne) men den ligner FRYKTELIG mye på et par kriger amerikanera førte i jungelen på 60- og 70-tallet!
Alle som kjenner Mengele Zoos posisjon i norsk litteratur burde vite at nordmenn ELSKER de rettferdiges hevn. «Skog vil si samfunn» er det absolutt ultimate frydefulle blodbadet. virkelig fantastisk hærlig. med en liten bismak, sjølsagt. og det er i boka det også.
Etter min mening er Le Guin en av de absolutt største forfattera jeg klarer å tenke på. Jeg vil bare si noe om det med at hu er kvinne også, så er disse bøkene ikke bare science fiction skrivi «tilfeldighvis» av en kvinne. nei, jeg oppfatter at de også har et utprega kvinnelig blikk. Disposessed og «Voyage from Yesteryear» fungerer side om side som en studie i mannlig og kvinnelig fortellerkunst. her er det krig, mekanikk, og økonomi. kontra indre liv, følelser, vekt på politiske «myke» verdier. Det er kanskje derfor Jordsjø blir for mye for meg. Både følelser og drager? femi-overload!
Et siste poeng er at Le Guin jo faktisk er vitenskapskvinn, som jo er litt av sjangerkriteriet for å kalle det «hard»-science fiction. Hu er sosiolog, og det gjennomsyrer bøkene hennes. her er det samfunnsmessige tabuer som har historisk oppstått pga. så-og-så, det er klasseinteresser som står mot hverandre sosialt, men som benekter det ovenfor seg sjøl, språklige motsetninger. og… kjønn. det må vel også nevnes, gitt bloggpostens tittel ;-)
Jeg er selvsagt helt enig med det du sier her, Elling, selv om jeg fortsatt ikke liker tittelen på The Word for World is Forest, den er så elegant på engelsk. LeGuin er på topp 3 av mine facvorittforfattere, og du har rett i at hun er sosiolog og skriver fra et vitenskaplig synspunkt. Jeg blir mindre og mindre glad i å dele sci-fi i «hard» og «myk», men er enig i at LeGuins bakgrunn skinner gjennom i bøkene hennes, og spesielt kanskje noen av novellene hennes, som «Solitude» der man har et samfunn der introverte mennesker er dominerende, eller de fasierende novellene satt på O, en planet der man oppererer med kaster som regnes som like medfødt som kjønn i våre samfunn. Fantastiske saker.
Anbefaler The Culture serien, 10 bøker i alt. Banks når aldri LeGuins høyder, og noen ganger mangler han subtilitet, men han har laget det beste utopia jeg noen sinne har lest.