Bli best med mental trening
Erik Bertrand Larssen
Stenersens Forlag, 2012
Sakprosa, 247 sider
Jeg har lenge prøvd å bli en sånn en som leser selvhjelpsbøker. Problemet mitt er jo at jeg ikke liker dem. Jeg blir som regel irritert når jeg leser om alle triksa for hvordan man kan bli lykkeligere, få mer gjort, leve saktere, leve sunnere, bli den beste versjonen av deg selv, våkne hver morgen og være glad, liksom. Og allikevel fortsetter jeg. For jeg tror at et sted, bak all irritasjonen min, så finnes det en versjon av meg som egentlig koser seg skikkelig med denne typen bøker. Noterer flittig og sparer triksa til en dag – en dag skal de plutselig brukes! Jeg bare veit det ikke sjæl enda.
Erik Bertrand Larssen er mental trener, han jobber mest med toppidrettsutøvere og ledere i næringslivet. Jeg er ingen Petter Northug, og har heller ingen ambisjoner om å bli det, men da en kollega av meg anbefalte boka til meg en dag jeg klagde min nød til henne fordi jeg nok en gang hadde forsovet meg, så tenkte jeg: OK, la oss se hva denne bestselgeren har å by på.
Denne bestselgeren byr på en hel haug med klisjeer og mantraer om å bli best, yte mere, ta seg sammen og pushe til det overhodet ikke går mer, men den byr også på tips og triks som jeg tok meg i å notere ned. De tre dagene jeg brukte på å lese denne boka, ble som en tre dager lang forelesning av en imaginær Erik Bertrand Larssen i hodet mitt (jeg ser for meg at han snakker som en fotballtrener, en sånn man ser på film), og selv om det til tider var slitsomt og gjentagende, så føler jeg at jeg fikk noe ut av det. Den er ekstremt lettlest, teksten er luftig og kapitlene er korte, og mellom alle tipsene og rådene for hvordan både du og Petter Northug kan bli/har blitt bedre mennesker, så kommer det historier fra Larssens karriere som mentaltrener, caser han har jobbet med før, historier fra Forsvaret og studietida, og selv om jeg aldri har brydd meg noe særlig om sport, så tok jeg meg selv i å virkelig leve meg inn i historiene fra brytekamper, VM, golfturneringer og innspurter på ski.
Her skulle dere kanskje hatt et par sitater fra boka, men siden jeg måtte levere den tilbake på biblioteket og glemte å notere ned sitatene før jeg løp innom og leverte (en uke for seint, hva gir dere meg? Unnskyld, neste låner, det var bare min feil…) så får det holde med min knappe oppsummering.
Jeg vet ikke om jeg har blitt bedre etter å ha lest boka, men jeg vet at den fikk meg til å tenke og lage meg noen konkrete mål for hvordan jeg kan bli det. Jeg glemmer dem sikkert om et par måneder, men akkurat nå husker jeg dem. Tror jeg. Jeg skreiv dem ned et sted. Finner det sikkert igjen når jeg skal rydde hele huset på nytt i januar en gang. Men jeg har kommet meg opp om morran etterpå!
ugh. hvorfor skal noen måtte prøve å bli «best»? får vondt i sjela bare av tittelen.
nå er mitt mål vanligvis å få folk til å presse seg til å endre selvdestruktive mønstre og til å være gode mot seg selv og slutte å være så jævlig flinke – det er kanskje noe av grunnen til at jeg misliker akkurat slike selvhjelpsbøker så sterkt. hele «ta deg sammen» greia kan være så inni helvetes skadelig. de som faktisk trenger et spark i ræva; trenger å ta seg sammen, pleier ikke gripe etter slike oppskrifter.
Akkurat Bli best er nok ment for folk som allerede har det ganske så greit. Det er mer et løft i karrieren enn i livet generelt. Men alt kan jo brukes i forskjellige former i forskjellige stadier av livet. Jeg kommer meg opp tidlig om morran og går trappa på jobb i stedet for å ta heis. Spiser fortsatt ikke salater i stedet for burgere, men akkurat det med tid til en god frokost før jobb fordi jeg endelig klarer å ikke slumre bort en og en halv time er noe jeg er glad jeg endelig klarte å ta meg sammen til :) Det er ikke sikkert det var Larssens bok som gjorde det, det var nok mest meg, men det hjalp å lese om tips og triks til å få til mål her i livet. Så er man helt på bunn, så er nok ikke dette første boka man bør lese. Men er man visedirektør og ønsker å bli god nok til å ta over firmaet en dag, så kan man lære en ting eller to.
du har nok rett. jeg blir bare ukomfortabel av sånt fordi jeg har så mange erfaringer med folk som trenger akkurat det motsatte. så. det er i aller høyeste grad fra et ganske unøytralt sted jeg snakker… og jeg skrev det som først falt meg inn om bare en liten bit av hva boken (muligens, jeg har tross alt ikke lest den) har med å gjøre.
det der med morgenen er vanskelige greier. driver og tar meg sammen til det selv – bruker god tid, prøver og feiler og får det til litt om hverandre.
(jeg spiser både salat og burgere, forresten. men ikke samtidig.)