For tida omorganiserer jeg livet mitt. Jeg har ommøblert hjemme, markert de tre store møblene som må ut for at jeg skal kunne leve i min bittelille leilighet (og planlagt hentingen av dem), begynt på regnskapet mitt og selvangivelsen, laget system i permer med skilleark for første gang siden videregående, ryddet skrivebordet og laget system i skuffene slik at jeg kanskje klarer å finne teip, stiftemaskin og/eller penner når jeg trenger dem, alfabetisert bøkene mine og gjort veldig mye annet som jeg liker å kalle voksenting.

En annen som plutselig fikk et lignende anfall, var Mike Gayle, engelsk forfatter, ektemann og kommende tobarnsfar, som ved en alder av 36 bestemte seg for å bli voksen. På ordentlig.

Hvordan gjør man det? Jo, man lager en to-do-liste med over 1200 saker man vil gjøre, og man gjør det innen man fyller 37. Det er ikke snakk om å hoppe i fallskjerm eller se Eiffeltårnet, selv om det forsåvidt er fine ting å gjøre en gang i livet, men mer vanlige ting, som å digitalisere de beste mixtapene du fikk da du var yngre, sortere og fremkalle bildene du nå bare har på pc’en i stedet for i album, ringe foreldrene dine og si at du er glad i dem, lage en gave til datteren din i stedet for å kjøpe noe. Og, heldigvis for deg og meg og alle andre som både liker å lese og kanskje ønsker å bli litt voksne, sånn på ordentlig, så skrev han en bok om dette prosjektet.

Kanskje er min nye forkjærlighet for denne typen konseptbøker, jamfør Danny Wallace som jeg skrev om tidligere, også en del av å bli voksen. Kanskje er det å ikke bare drømme meg bort i litteratur om ting som ikke finnes, og heller fokusere på noe av det som finnes, hva vet jeg. Men jeg vet bare at jeg liker dem, at jeg liker å lese de humoristiske betraktningene de har på ting de setter seg fore, galskapen i å skulle utføre alt som står på en 1277-punkters lang liste, og gjøre det på under ett år, alt som skjer utifra dette som kanskje aldri ellers ville hendt. Jeg liker å lese om «helt vanlige folk» som gjør helt rare ting, og jeg liker å tenke at det er sant. At det går an. At jeg kan våkne i morgen, sette meg ned ved skrivebordet mitt, som nå er rydda (jeg gir det en uke), begynne å skrive en to-do-liste og kanskje bestemme meg for å gjøre det. Alt sammen. Ringe han jeg ikke har snakka med på noen år, begynne å skrive brev igjen, fremkalle bildene mine, lese flere bøker, rydde i boden.

Eller kanskje jeg bare skal tenke at jeg kan hvis jeg vil, og heller lese om at Mike Gayle gjør det, og hva det gjør med ham. For det viktigste er kanskje at man prøver. Så godt man kan. Man trenger ikke å skrive bok om det etterpå, men jeg er glad noen gjør det, så jeg kan lese om det i pausene av mitt livs omorganisering. Har jeg fått noen tips, lurer du kanskje? Nei, ikke egentlig, han er like håpløs som jeg er, men han går fortsatt ut med vennene sine hver eneste søndag, det er en voksenting jeg kan leve med. Heldigvis.