I perioden fram til jul i år har jeg gått tilbake til mitt tidligere liv. Jeg er utdanna førskolelærer, og jobber nå som pedagogisk leder mens jeg tar nest siste semester av bachelorgraden min i internasjonal kommunikasjon. Ny runde altså. Sånn kan det gå. Her kommer en introduksjon til barnelitteratur-prosjektet jeg skal kjøre framover.

Barnehagelivet

Det mest spennende og lystbetonte med å jobbe i barnehage for meg er tiden jeg får sammen med barna. Gjerne i mindre grupper, gjerne bare en eller to, hvor vi kan snakke sammen om stort og smått, om fine ting eller vanskelige ting. Noe annet fint med å jobbe i barnehage er det å få lov til å være med og gi barna en opplevelse av hva verden egentlig er, hva verden kan være. Hvor stor den er, hvor mye fint som finnes, hvor viktige vi er på jorda, at det er vi, sammen, som må ta vare på planeten vår og hverandre, selv de menneskene og dyra vi ikke kjenner. Høres litt pompøst ut kanskje, men det er faktisk sånn; som voksen i barnehagen og en rollemodell barna tilbringer mange timer med, har man en enorm definisjonsmakt.

Litteratur i hverdagen

Den litteraturen vi blir presentert for som barn kan vekke et engasjement i oss som varer livet ut, enten det handler om interessen for innholdet i ei bok eller om historien, fortellingen, det å lese og bli lest for i seg selv. Og nettopp her ligger mitt engasjement – jeg vil være med på å oppdra fine, skikkelige, smarte, morsomme folk, og jeg tror vi blir bedre mennesker og utvikler større empati ved å bli eksponert for andres virkelighet. Gjennom litteratur. For eksempel. Når jeg da plutselig er bokblogger og pedagog samtidig, kan jeg jo ikke la denne sjansen gå fra meg; her skal det leses! Utover høsten vil jeg derfor skrive litt her om hvordan barna «mine»  opplever de  ulike bøkene jeg leser for dem, hvilken respons jeg får. En litt annerledes måte å anmelde barnebøker på. Jeg har lyst til å se hva barna sier der og da, hvordan de reagerer mens vi sitter med boka foran oss, men minst like viktig er det å se hva som skjer etterpå. Vil leken deres preges av noe vi har lest, vil de snakke sammen om det, leke ut dialoger fra bøkene – vil deres relasjon til andre levende vesener omkring dem endres?

Hovedtema for gruppa vår nå frem til jul er empati, toleranse, aksept og vennskap. Jeg tror verden blir et bedre sted hvis vi lar oss fascinere heller enn skremme av det som er annerledes, og hovedmålet mitt med dette prosjektet vil rett og slett bli å bruke litteraturen som virkemiddel for å utvide den horisonten. Vi skal oppdage at mangfold er morsomt, at annerledeshet er fint, og som min mor har prentet inn i meg og broren min fra vi var bittesmå, «tenk så kjedelig det hadde vært om alle var like!»

Barnehage med bibliotek

I barnehagen hvor jeg jobber (eller bor, som de fleste barna ser ut til å tro, men dette ryktet kan jeg altså avkrefte her og nå) har vi et bibliotek. Ja, du leste riktig, vi har et lite rom på loftet med rundt vindu og en vinduskarm man kan sitte i, teppe på gulvet, en sofa og en vegg full av bøker. Hva man ikke finner i tjukkeste Oslo (emneknagg stakkarsoss).

Heldigvis er det en leseglad gjeng jeg skal henge med ut året, jeg har ennå ikke fått et nei på spørsmålet om vi skal sette oss ned og lese. Ekstra stas for de små å stikke til biblioteket for å ha lesestund, ekstra stas for den store å få en pause fra støynivået ellers på huset, som gjerne preges av vill biljakt og diskusjoner om det er Spiderman eller Batman som egentlig er sterkest/tøffest/flinkest til å slåss/kjøre bil/fly/helikopter, hvem som egentlig hadde den bilen først og hvordan det går an å bruke en banan som sverd, for det har nemlig noen sett på tv. Nuvel.

Lese, fortelle, fabulere

Når jeg leser for barna forsøker jeg å holde meg til det som faktisk står på sidene. Etter hvert som de kjenner boka så hender det likevel at jeg forteller mer enn jeg leser, og da kjenner jeg meg selv så godt at jeg vet det fort kan bli en litt mer detaljrik og, vel, annerledes, versjon av historien. For disse barna, som spenner i alder fra to til fire år, er den visuelle opplevelsen av lesinga også viktig, det vil derfor i hovedsak bli illustrerte bøker vi leser, men formidlingen er utvilsomt også avgjørende. Samtidig som de raskt arresterer meg dersom jeg hopper over noe som tidligere har vært med i en historie, fascineres spesielt de eldste (i den grad du kan kalles «eldre» når du er fire år) også av en god fortelling helt frigjort fra manus. En av favorittene nå er historien jeg forteller fra da jeg gikk søndagstur på Bygdøy og møtte en bjørn som inviterte meg inn hiet sitt på kaffe og blåbærpai, i bytte mot at han fikk solbrillene mine. Alle menneskene ble nemlig så redde da han gikk inn til byen for å kjøpe seg et par egne.

Vi får rett og slett se hvor høsten tar oss – jeg gleder meg i alle fall til å sette i gang!