En fisk til Luna
Lisa Aisato
Bildebok
Gyldendal, 2014

Om det ikke umiddelbart dukker opp et klart bilde i hodet ditt når du hører navnet Lisa Aisato, er nok sjansen stor for at du kjenner til illustrasjonene og tegningene hennes. Med sin karakterisktiske pensel (blyant? Fargeblyant? Fjærpenn? Undertegnede er ikke stand til å tegne en hest om det så sto om livet, så hva vet jeg om hvilket redskap hun bruker. Uansett.) har Aisato vært å se i for eksempel Dagbladet Magasinet, samt i utallige bøker, både som forfatter og illustratør.

En fisk til Luna er første bok ut i mitt barnelitteratur-prosjekt, og et helt bevisst valg, da jeg selv har gledet meg stort til å lese boka.
Dagens publikum består av fire fire år gamle jenter, for enkelhets skyld bare kalt Anne, Hanne, Janne og Sanne.
Valget av publikum ble nokså tilfeldig, det er ikke bevisst at det ble fire jenter, bare at alle var fire år. Gutta hadde så fin lek hvor de var dinosaurer som skulle redde Spiderman fra ei prinsesse (eh, ja), så da ble tilbudet om lesestund gitt til de fire frøknene som befant seg nærmest meg.

Vi går opp på biblioteket, og jeg viser dem boka.
En-fisk-til-Luna
– Det er en prinsessebok! roper Anne begeistra.
– Åh, se hun jenta var fin! roper Hanne og lener seg frem for å stryke hånda over den mørkhårede jenta på coveret.
Jeg skjønner Hanne godt. Tegninga på framsida er nydelig.
– Jeg har også kjole, forteller Janne.
– Åh. Jeg vil være henne, sier Sanne drømmende, alle fire er nå fremme for å stryke hånda over Luna.
– Jeg har aldri sett en SÅNN ballong før, hvor har hun kjøpt den? undrer Anne.
– Broren min hadde en sånn ballong! Den kjøpte vi på tivoli! forteller Janne.

Jeg begynner å lese, de er helt stille, jeg hvisker nesten når jeg leser, de lener seg så langt fram de kan, så nærme de fine tegningene de bare kan.
Vi leser gjennom boka en gang, og jentene sitter som fjetret.
Boka handler om Luna som ikke får sove, og hun sitter i vunduskarmen sin da hun får øye på en fisk. Den ytre handlingen består av Lunas forsøk på å forstå hvor og hva det er denne fisken vil.

Den vil sikkert vise meg veien hvis vi går ut, tenker Luna. Men den er jo så rar. Hvis noen ser den vil de sette den i bur, og da kommer den seg aldri hjem. 
– Kanskje jeg kan kle deg ut? hvisker Luna.

På sida etter kommer dette bildet. Jentene holder på å le seg ihjel.

5

Da jeg skulle skrive denne anmeldelsen, sendte jeg Lisa Aisato en melding på Twitter for å be om tillatelse til å bruke denne tegninga, og hun fortalte at nettopp latter var reaksjonen hun håpet på her. Og det er godt gjort å få barna til å le, med en bok fargesatt nokså mørkt, med store bilder som trekker oss inn, med natta som setting og en diger fisk i bånd med gigantiske tenner stikkende ut fra den svære kjeften.

Fisken sier flere ord som verken Luna eller noen av oss forstår, og jeg spør barna hva de tror fisken prøver å si.
– Kanskje han sier at han vil spise henne? foreslår Hanne.
 Ja, han vil det. Jeg ser det, sier Sanne.
– Neeei, dere forstår ikke! roper Anne. Fisken er ikke skummel, den er redd!
De andre blir stille.
– Kanskje det, sier Hanne.

Det ytres ønske om at vi skal lese boka igjen, og etter andre gangs gjennomlesning sitter barna fortsatt helt i ro, de ser på meg, litt spørrende, forventningsfulle, som om jeg kan trylle fram mer Aisato-magi.

– Tenk at det er ei dame som heter Lisa som har tegnet alt det her, helt alene, sier jeg til barna.
– Ooooooj, svarer de i kor.
– Hun er veldig flink til å tegne, sier Janne.

En fisk til Luna er, som mange av de beste verkene jeg vet om for barn, en bok som kan leses på mange ulike måter. Den kan leses som en bok med et  politisk budskap, som underholdning for barn, som en fortelling med moral, med humor, med mørke, med redsel. Lisa Aisato har skapt et kunstverk og en flott fortelling som viser at hun kan så mye mer enn å tegne.

– Kan vi lese den igjen? Værsåværsåsnill?

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)