I disse spennende dagene opp mot valget, avvikler vi på Bokmerker en “politisk uke”. I dag tar vi for oss politisk litteratur som fenomen, og gir en forholdsvis kort og ledig innføring i dette store, og alltid aktuelle feltet.

En gang, på et seminar i ”Innføring i estetikk” på Universitetet i Oslo, hadde vi en diskusjon om politisk kunst: kunst som har en agenda, som ønsker å peke på noe, si noe, komme med et argument eller gjøre en sterk sak for noe i samfunnet.  I Norge har den politiske kunsten hatt dårlige kår siden 70-tallet, og det reflekterte også diskusjonen i gruppa. Politisk kunst prøvde for hardt, var for overtydelig, lot ikke betrakteren få tolke og danne en egen mening. Men samtidig var konklusjonen noe sånt som ”politisk kunst er sjelden god, men all god kunst er politisk.”

Bilde av Michael Moore

At Michael Moore har bedrevet litterær kunst er en overdrivelse, men politisk litteratur kan i alle fall selge godt!

Hva betyr det, i praksis? At all god kunst er politisk? Og betyr det at all god litteratur er politisk?

Svaret på det kommer an på hvordan man definerer ”politisk.” Ordbok.no har dette å si om politikk:

politik’k -en (fra fr, av gr politikos ‘som vedkommer byen, staten’)

1

(det å arbeide med) spørsmål og tiltak som gjelder styringsprosessene i et samfunn, statsmannskunst kommunep-, riksp-, utenriksp-det er gått p- i saken den er blitt et politisk (strids)spørsmål

2

prinsipiell el. praktisk framgangsmåte i en særskilt sak; handlingsprogram, retningslinje, taktikk edruskapsp-, språkp-det er klok p- å vente

 

Og dette å si om ”politisk”

politisk

poli’tisk a2 som gjelder politikk være p- interesserten p- ansettelse ansettelse der en tar politiske og ikke saklige hensyn / p- fange person som er fengslet på grunn av politisk oppfatning el. politisk virksomhet

 

Med en så snever definisjon er det jo lett å se at all god litteratur ikke er politisk. All god litteratur handler ikke om ”styringsprosessene i et samfunn”, politiske fanger eller oppviglere, store samfunnsmessige retningslinjer eller handlingsprogram. Men til syvende og sist handler jo politikk om det som vedkommer oss. Livene våre styres i større eller mindre grad av politiske beslutninger. Alt fra ungdomstilbudet i hjemkommunen din, de helsefarlige, nedslitte skolene vi har gått på, veiene vi kjører på og  hjelpen vi får når vi blir syke, til vårt syn på rett og galt styres av politiske beslutninger. Før 1. juni 2004 var det for eksempel ”rett” å røyke inne, men etterpå stilnet motstanden kjapt, og i dag rynker vi på nesen når vi kommer til andre land der det å røyke på restauranten er helt ok.

Røyking forbudt: En politisk beslutning som definitivt angår hverdagen din!

På et eller anna nivå handler all litteratur om ”politikk.” Om den vil eller ikke, sier litteraturen noe om samfunnet den skapes i. Det politiske bildet vil også avgjøre hvem som faktisk skriver bøker. Fram til forrige århundre var det i stor grad velhavende menn som kunne forfatte, og debatten om de manglende kvinnene i den litterære kanon går fremdeles.  Min hang til å dra fram ”alt er politikk”-kortet kommer kanskje fra feministisk litteraturteoris insistering på at også det daglige livet er politikk. Det som tradisjonelt har vært ”kvinnenes sfære”; hus og hjem,  er ikke fritatt politikk. Kvinner har et rykte på seg for å skrive mer partikulært, altså mindre universelt, enn menn. Om det stemmer eller ikke skal jeg ikke gå inn på nå, men det er i alle fall en interessant taktikk for å eksludere individet fra politikken, som om politikk ikke er noe som angår oss som enkeltmennesker.

Dag Solstad som ung og revolusjonær, og politisk forfatter.

Litteraturprofessor Atle Kittang ble i 2007 spurt hva politisk litteratur er, og svarer at det kan deles opp i tre kategorier:  ”Den eine er litteratur som bruker litteraturen som medium for å debattere eit spesifikt tema eller ei sak”, mens ”ein annan type politisk litteratur er partilitteraturen: Litteratur som er skriven ut frå ein viss politikk og som gjerne tar klart parti.”

Som eksempel på den tredje typen, drar Kittang fram Solstads Armand V, der leseren tvinges til å reflektere underveis, på grunn av formspråket. Den tredje typen politisk litteratur er altså slik at ”litteraturen kan bli politisk verksam i kraft av forma og språket.” Helt hvordan dette foregår, er imidlertid ikke så lett å forstå, men Kittang utdyper med å trekke inn Ranciere:

Hos han er litteraturens og kunstens evne til å skape nye vilkår for sansing og tenking, få oss til å sjå det usette og høyre det uhøyrde, éin viktig føresetnad for politisk oppbrot og politisk endring – på eit radikalt nivå. Det store i det små, seier Kittang.

Her er jeg helt på linje med både Ranciere, Kittang og feministisk litteraturteori: Å tro at politisk litteratur bare omfatter De Store Sakene (jmf. Gert Nygårdshaug, tidvis berettigede kritikk av navlebeskuende norske forfattere) er naivt. Det er ikke bare i det «store» vi kan lære noe om vår samtid, hvordan samfunnet og verden fungerer,  og hvordan politikk virker inn på våre liv. Til syvende og sist er alt politikk.

 

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)