I sommer skrev jeg et innlegg om Hanne Ørstavik, etter å ha sett henne på Litteraturhuset i Oslo. Da leste hun fra romanen På terrassen i mørket (Oktober, 2014), som jeg nå har lest.

Fenomenet Ørstavik
Og hvor skal jeg egentlig begynne?
Jeg har brukt lang tid på å komme meg gjennom denne boka, selv om den ikke er mer enn 222 sider lang. Ikke fordi den er dårlig, men fordi jeg sjelden har kjent på en så sterk ambivalens under en lesning. Sånn kan det jo ofte være når tematikken er ubehagelig, og siden jeg nok faller i kategorien hypersensitiv, er ikke dette noe nytt for meg. Denne ambivalensen jeg kjenner på når jeg leser Ørstavik er likevel annerledes enn når jeg leser om overgrep eller annen blodig urettferdighet, og i dette innlegget blir det ikke noen tradisjonell anmeldelse av romanen, mer en slags fundering over fenomenet Hanne Ørstavik.

Er det ikke sånn med alt som virkelig betyr noe for oss, når vi forsker eller leser eller skriver. Vi vil et sted hvor noe rører ved oss på måter vi ikke vet hva er. Rører ved det i oss vi ikke ennå ser, bare gjenkjenner noe lenger nedi, en tone eller en klang. Et farligere sted hvor det som sies, eller undersøkes, åpner for noe mer. En skygge eller en anelse av noe, et glimt av en mulig bevegelse over i et nytt sted.

Da jeg snakket om denne boka med Kristin i redaksjonen, sa hun at det virker som folk har et hat/elsk-forhold til Ørstavik. Dette synes jeg også virker logisk. Det er en skrivestil, en tematikk, som man enten faller totalt for, rett i Ørstaviks favn, eller man faller så langt unna man bare kan. Slik er det vel også med andre forfattere som har en utpreget stil, som opererer innen sin egen nisje.

Vender blikket innover
Ørstavik-nisjen er brutal selvransakelse. Nå er det vel en og annen langhåret nordmann som har fått plass på samme grein, og det er fint – der det er selvforakt og utleveringsvilje er det også husrom.
For ikke lenge siden så jeg Ørstavik som gjest hos Brenner & bøkene på NRK1, sammen med Karl Ove Knausgård og Knut Nærum. Der fikk hun blant annet spørsmål om hun har selvironi på skrivingen sin. Nei, svarte Ørstavik. På spørsmål om hun kunne se for seg hvordan hun ville blitt parodiert, svarte hun det samme. Dette er for meg totalt uforståelig. (Få norske forfattere ville vært lettere å parodiere, slik jeg ser det.) Modig å innrømme, når vi lever i en verden  hvor det virker som man helst skal ha en ironisk distanse til absolutt alt som er rettet innover mot seg selv, en verden hvor mange unngår å se i dette speilet som lar oss se forbi vårt eget ytre. Selv liker jeg å tro at jeg har en sunn dose selvironi, jeg kan le av meg selv og alt det rare og merkelige jeg kan si og gjøre. Nettopp derfor kunne jeg aldri skrevet bøker slik Ørstavik gjør. For kanskje er det nettopp i fraværet av denne selvironien at Ørstavik blir Ørstavik? Hvis selvironien skulle tatt plass i Ørstaviks skriving, hadde den antagelig amputert noe av særpreget.

I andre del av podkast-sendinga hvor Caterina Cattaneo var gjest, snakket jeg om På terrassen i mørket i spalten «Hva leser vi nå», og da sa Caterina at hun kjenner seg igjen i hat/elsk-beskrivelsen av Ørstavik, men at Ørstavik enten fester seg ved noe i deg, akkurat som en krok, eller ikke. Hvis kroken først får tak vil man alltid dras tilbake mot henne igjen, selv om man har snudd ryggen til og bestemt seg for å gå. Ørstavik-kroken har uten tvil fått feste i meg.

På terrassen i mørket
I denne nyeste romanen møter vi Paula, som har reist til Spania for å jobbe som eskortepike. Hun er professor i sosialantropologi, og unnskylder overfor seg selv dette påfunnet med at hun bedriver forskning, feltarbeid. Det viser seg at Paula akkurat har greid å bryte ut av et forhold til en mann som ikke begjærte henne rent seksuelt, en mann som bak ryggen hennes lå rundt med andre kvinner, bare ikke med Paula. Det skamfulle, smerten og frustrasjonen over å ha blitt værende i en slik relasjon, preger Paula også nå som hun er ute av forholdet, og det er alle disse tilbakeblikkene og hva denne opplevelsen både gjør og har gjort med Paula som er vondt å ta del i for meg som leser. Ørstavik skriver direkte og uredd om avvisningen, hva den gjør med et menneske, hvordan det tvinger Paula til å prøve å forstå sin egen verdi. Og nettopp dette er vel noe absolutt alle både søker, trenger og aldri får nok av, bekreftelsen og anerkjennelsen av at vi er gode nok, at vi er viktige for noen? I tillegg til å være en velskrevet og presist formidling av noe ikke-håndgripelig, åpner disse partiene i Ørstaviks roman et rom for eksistensielle refleksjoner både hos Paula og hos leseren. Jeg opplever at jeg må slippe ned litt av min egen forsvarsmur, fjerne all denne nevnte ironiske distansen og bare kaste meg ut i dette sammen med Ørstavik, det blir et premiss for at jeg skal ha noe utbytte av å lese dette. Dette er krevende for meg som leser, og, uavhengig av hva man selv finner i disse refleksjonene, tror jeg det er sunt for 2014-mennesket å tørre, å senke guarden.

Å skrive direkte og usjenert om sex og kropp i samtidslitteraturen gir ikke nødvendigvis store nyhetsoppslag lenger, og selv om noen av disse beskrivelsene gir meg lyst til å vri meg unna og forlate hele romanens univers, handler jo det like mye om meg som leser. Det er likevel mye  verre, så mye mer ubehagelig, å lese om avvisningene, å lese om hvordan Paula i forlengelsen av disse faktisk finner glede i at en mann som har betalt for hennes selskap, beundrer og begjærer henne. Det oppleves så nedverdigende, som leser ønsker jeg jo at Paula skal finne noen som virkelig vil ha henne, som ser henne for den hun er, og noe av det Ørstavik gjennom dette også viser, er hvordan seksualiteten er en stor del av et menneske.

Det seksuelle mennesket
Ørstavik sier selv at hun bruker seg selv mye i skrivingen, at hun ofte utforsker det hun selv søker svar på i sitt eget liv, i romanene sine (og ja, jeg vet at man helst skal lese romaner uten å tenke på hvem som har skrevet dem, hvorfor og hvordan og alt slikt, men jeg greier ikke alltid å skyve det bort). Det vises godt i skrivinga hennes, fordi den oppleves ekte. Kanskje er det denne autentisiteten som forsterker ubehaget? For selv om det å lese Ørstavik ofte er en vond opplevelse, rent emosjonelt, fordi hun tør å bare brette ut nære, intime, «private» tanker og opplevelser som i sin tur gjør det uunngåelig for meg som leser å trekke paralleller til mitt eget liv, er det noe tilfredsstillende og givende ved disse lesningene. Kanskje kan det være en trøst i at noen har tenkt det samme som deg? Jeg hadde bestemt meg for ikke å bruke uttrykket «en indre reise», men dersom jeg hadde gjort det, ville det vært svært beskrivende for belønningen det kan være å bare hive seg med Ørstavik. Og om man ikke finner noen form for gjenkjennelse eller likhetstrekk med eget liv eller egne tanker i denne romanen, kan man om ikke annet lene seg tilbake og tenke på hvor heldig man er som har et lykkelig og ukomplisert liv.

Stor fallhøyde
Det kunne blitt så kleint dette, denne romanen, det kunne blitt så fryktelig kleint, dersom noen andre enn Ørstavik skulle prøvd på det samme. Med denne kroken festet i meg drar Ørstavik meg med i sitt eget, eller Paulas, sinn, et sinn som, samme hvem det tilhører, blottlegger seg for meg, og hvor jeg, hvis jeg tør, også møter meg selv. Noe av grunnen til at så mange leser Ørstavik, at hun er blitt så populær, kan jo være nettopp at hun evner å fange noe universelt i dette nære, noe mange kan kjenne seg igjen i. Alle de store, skumle følelsene, tankene og redslene de fleste mennesker er innom en eller annen gang i løpet av livet, de finner du igjen hos Ørstavik. Og ikke bare møter vi dem, vi ser dem, kjenner dem, reflekterer over dem og prøver å forstå dem.

Så også i På terrassen i mørket. Romanen er god og Ørstavik briljerer i sin nisje. Fortsatt vet jeg ikke helt hvordan jeg skal definere mitt forhold til fenomenet Ørstavik, og det er heller ikke så viktig. Men rokker dette innlegget eller sitatet fra romanen ved noe i deg, kan du jo lese den.
Så gjenstår det å se om Ørstavik-kroken får feste i nettopp deg.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)