Tidspunkt: tirsdag 8. juli, 2014.
Sted: Litteraturhuset, Oslo.
Anledning: Snikkikk: Hanne Ørstavik leser fra romanen På terrassen i mørket, som slippes til høsten.

En varm sommerkveld i hovedstaden kunne man se en jevn strøm av kvinner og menn (egentlig løgn, jeg så bare to menn i forsamlingen, men det er helt uviktig i denne sammenheng) inn på Litteraturhuset i Oslo. Attraksjonen? Hanne Ørstavik.

Jeg har bare lest et par av Ørstaviks romaner, men da Linn Rottem, badet i lyset fra en varm kveldssol, holdt en grundig og god innledning om Ørstaviks forfatterskap, lovet jeg meg selv å sørge for å lese minst én ny Ørstavik-roman i sommer. Da Ørstavik selv entret podiet og takket Rottem hjertelig for den fine introduksjonen, sa hun blant annet «Dette var jo som en liten avhandling. Jeg ble helt satt ut, ja nå fikk jeg mye å tenke på.»

Nå har jeg lest Kallet – romanen (Forlaget Oktober, 2006). kalletValget falt på den ganske enkelt på grunn av måten Rottem omtalte den på, hun fortalte, og det står også i beskrivelsen av boka, at den «undersøker hva en roman er, hva det vil si å skrive, hva det vil si å våkne og reise seg til en ny dag. Den spør hva det er å ville noe, i sitt eget liv og i forholdet til de andre. Hvem og hva er det som bestemmer?»

Det var det som var det store med å begynne å skrive. At jeg kunne bruke ordene selv. At jeg endelig kunne si det som det var, sett fra mitt sted. I hvert fall forsøke. For det er hele tiden en annen måte å se det på enn din. En annen mulig vinkel. Jeg sier det til Bill. Og en annen og en annen. Men hvilken skal få gjelde?

Og det er der, i det Ørstavik sa da hun overtok mikrofonen denne sommerkvelden, akkurat der ligger essensen av hvordan jeg oppfatter Hanne Ørstavik (og da må det presiseres at dette er en komplett subjektiv forståelse, jeg kjenner ikke Ørstavik og har ikke skrevet noen masteroppgave om forfatterskapet hennes, tematikken i bøkene hennes eller lignende. God, gammeldags synsing her altså), både slik jeg har sett henne i intervjuer, men også i bøkene, og også denne varme sommerdagen i Oslo; Ørstavik er en tenker. Hun lytter, stopper, tenker. Dette er noe jeg misunner henne. Og jo da, selvfølgelig kan jeg tenke, du som leser dette også. Men om du er som meg så hender det oftere enn ikke at jeg er på vei inn i en lang og dyptgående refleksjon om et eller annet, DA ringer telefonen. DA plinger det i mailinnboksen, DA skal en venninne som planlegger bryllup vite hvilken lillatone serviettene bør være i, mor skal greie ut om siste håndarbeidsprosjekt eller en kompis skal detaljplanlegge den forestående turen i parken. Akkurat da. Og så slipper jeg trådene jeg holdt på nøste sammen, foreslår en mørk lillafarge, sier jøsses nei at det er mulig å lage så flotte og avanserte mønster for kunststrikk a gitt, og samtykker i at vannmelon høres bra ut og ja, jeg kan se om jeg får kjøpt et piknik-pledd.

Slikt blir det ikke reflekterte romaner av. Heldigvis sørger Ørstavik for å gi oss dem.

Det handler om at teksten er et rom, sier jeg. Språket er steder. Men de finnes ikke før du går inn i dem. Akkurat som før i tiden, sier jeg, du vet kartene, før, for lenge siden. Da fantes ikke Østen. Plassen deres på kartet var tom. Det var ikke noe Kina før Marco Polo. Det var tomt der Kina nå er. 
Hun ser på meg, det virker ikke som hun forstår noe av det jeg sier. 
Teksten trenger deg, sier jeg, for å få finnes. Den er der hele tiden, når den nå engang er skrevet, men det er du som gjør den virkelig. Og jeg. Når vi leser den, i lesningen, mens vi leser. Så er den og virker. Og det er det som er det fantastiske og det fortvilte med å skrive, sier jeg. At romanen blir det du har rom til. Det betyr ikke at det ikke foreligger en tekst, sier jeg. Det betyr ikke at alle måter å lese den på er like gyldige Nei, det er ikke det jeg mener. Men det den kan få bli, få være, det er det opp til leseren å leve, i teksten, med teksten. Skjønner du?

Jeg tror, jeg trooor kanskje, tipper, antar, mistenker, at Hanne Ørstavik er et menneske som på et eller annet vis velger å ta seg tid til å fullføre disse tankerekkene, disse refleksjonene som jeg hopper av i svingen på vei til Clas Ohlson for å kjøpe piknik-teppe. Og det vises så innmari godt i romanene hennes.

Det skrives og snakkes om litteratur som om det var helt frakoblet livet, sier jeg. Som om det var helt frakoblet oss. Som om det er noe vi står på avstand fra og betrakter, som ikke egentlig har noe med oss å gjøre, sier jeg. Og det kjennes som jeg har sagt det så mange ganger at jeg nesten ikke har kraft igjen å si det med, som om jeg har ropt og skreket det ut overalt i så lang tidog at det ikke har vært noe der som møtte det, som om ordene bare har fortsatt videre rett fram i et eller annet tomrom, ut. Og at alt som er igjen å si det med er disse grove store måtene, som en kjempeskuffe som ikke skiller på noe, som bare løfter det opp enda en gang, enda en gang, og at det like gjerne kan gjøres med den store skuffen, så grovt, fordi det ikke spiller noen rolle lenger. Jeg har innsett det.
Og likevel ikke. 

Her har dere altså fått tre utdrag fra Kallet – romanen, hvor Ørstavik peker på og stiller spørsmål som vi som er glad i å lese og skrive kanskje kan stille oss mens vi ligger der i solsteiken eller i skyggen og slurper på noe kaldt å drikke. Oppfordringen min er (helt banalt sagt) å tenke mer, å sette av tid til å la tankerekkene få spinne helt ut. Kontemplasjon, et av mine absolutte favorittord, av og til kan det virke som det er blitt noe fremmed for oss, noe som kun finnes i teorien. Hva med å la Ørstavik ta oss med dit igjen?

Og joda, dette er selvfølgelig satt helt på spissen, så enkle er vi jo ikke å sette ut av spill, men les Ørstavik-utdragene, og se om du har svar på spørsmålene som stilles. Litt mer spennende enn å scrolle ned Instagram-feeden for n’te gang, kanskje?

 

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)