Konverteringskanalen

Den engelske kanal 2015

Jørn Sværen (red.)

Poesiantologi

Kolon forlag, 2015

 

 

 

Av og til dukker det opp bøker som oppleves som vanskelige å skrive om. Det kan være mange ulike grunner til dette, noen ganger kan det være  fordi jeg synes de er dårlige, andre ganger fordi de er komplekse. Og så har du bøker som er så tettpakka med kvalitet at det virker umulig å formidle det troverdig. Den engelske kanal 2015 er av sistnevnte slag. Jørn H. Sværen er redaktør for denne antologien, og utover utvelgelsen av tekstene har han også gjendiktet flere av de franske poetene som er representert her. Det er det tredje året på rad at Sværen opererer som redaktør for en poesiantologi på Kolon, alle tre titulert Den engelske kanal + årstall.

Det er ni forfattere hvis verk er med eller gjendiktet i denne poesiantologien: Claude Royet-Journoud (gjendiktet av Jørn Sværen): Tre stykker, Amalie Smith: Machinery for Ascending and Descending in Fluids, Gunnar Berge: Pasalianske øvelser, Victoria Xardel (gjendiktet av Cathrine Strøm og Jørn H. Sværen): Beslagleggelse av land og Abgioia, Stéphane Mallarmé (gjendiktet av Knut Stene-Johansen): Igitur eller Elbehnons galskap, Kristin Berget: Jord, Beata Berggren: 75 exempel og fotografen/författaren, Lisa Robertson (gjendiktet av Arve Kleiva): Utopia, og Karl Larsson: M (utdrag ur Sphinx).
Dette er litt av en samling, og jeg leste alle bidragene med stor glede. To av potene fikk det likevel til å rocke ekstra i poesifoten min: Berget og Berggren.

Jeg er virkelig helt vilt begeistra for Kristin Bergets poesi, og det var hennes navn som først fikk meg til å bla opp i denne boka. Har nevnt henne før, og kan ikke annet enn å anbefale alt hun har gitt ut, igjen og igjen. Til Den engelske kanal 2015 har hun skrevet bidraget Jord. Her blir vi med ut på landet, til store, åpne jorder. Hva finner vi egentlig der nede i det mørke teppet? Hele vår historie ligger der, alt som har vært kan vi finne spor av i jorda, og om ikke alt for lenge vil også vi opphøre å eksistere som levende vesener og selv bli en del av jordsmonnet. Berget skriver om plogen som vender jorda, et håndgripelig og visuelt bilde av selve livets sirkel. Det høres mye mer pompøst ut når jeg beskriver det slik enn hva diktet hennes gjør, men det er det hun skriver om, opplever jeg: hvordan alt starter og slutter i jorda, hvordan livet er her og nå, hvordan vi vil være glemt igjen om ikke alt for lenge.

Berget siterer Bibelen, et narrativt grep som forsterker følelsen av at vi er både langt tilbake, her og nå og i fremtiden i én og samme tanke. Bibelverset, fra Predikerens bok, kapittel 1, vers 11, sier «Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.» Det er flere mer subtile referanser til den kristne troen, hvordan man kan finne trøst i at noen vil ta vare på oss etter at vi har forlatt denne planeten.

Så løper vi over et nypløyd jorde
beveger oss over store flater

 
inni oss mot yttervegger mot
kroppens forskalingsmateriale

 
Vi løper langs plogfuren
rennen der sola speiles i jord

 
Vi løper langsmed ytterkanten av jordet
noen ganger var vi mer ensomme i hverandres hus

 
Vi løper langs det nypløyde jordet
nå har vi flyttet hit tatt barna med

 
Leirjorda vendes opp i lufta
Snart brytes furen av frosten

 
et hus er også bygget i himmelen
Det er en plass reservert til oss

 

 

Beata Berggrens bidrag til antologien har tittelen 75 exempel, og er nettopp det. Teksten består av 75 linjer, nummerert fra 1 til 75, hvor de fleste er enkeltstående linjer, og noen punkter som består av flere setninger. Dette er en sånn tekst som man kan vende tilbake til igjen og igjen, det er verken en tydelig kronologi eller historie i disse punktene, men haugevis med koblinger og sammenhenger som, om man gir teksten den tida og det rommet den krever, kan gjøre at man ser konturene av en imponerende helhet. Det er så mye å ta inn når man leser denne teksten, den er mettet av bilder, og den hopper i tid, sted og tematikk fra punkt til punkt, som et barn over steiner som stikker opp av vannet.

Etter at jeg først leste 75 exempel har jeg oppdaget at den snek seg enda lenger under huden på meg enn hva jeg var klar over. Spesielt måten Berggren stadig refererer til fotografier og brevkorrespondanse som et bilde for hvordan vi lagrer minner, den mellommenneskelige kommunikasjonen og hvordan vi blir til i relasjonen med andre, hadde visst grepet ordentlig tak i meg. Dette kom for eksempel til syne da jeg her om dagen, på vei til Bygdøy med kamera over skuldra, gikk ned fra asfaltkanten og ut på gresset. Akkurat denne handlingen, jeg ble så klar over hvor glad jeg var for å kunne legge asfaltjungelen bak meg, dette steget ut på gresset føltes plutselig så symbolsk og viktig. Jeg hadde antologien i sekken, og måtte ta den opp for å finne igjen det øyeblikket jeg visste at Baeta Berggren allerede hadde beskrevet for meg.
Det var punkt nummer 50: «Hon går ut i denna värld.»
Jeg gikk ut i min verden, i naturen, og med Berggrens ord i hodet jeg tok jeg dette bildet.

 

Noen favoritter:

9. Hon försvinner och alla runt omkring henne försvinner men fotografiet av henne finns kvar.

 

22. Han berättar samma händelser om och om igen. Han henviser till dem som bevis för sin egen identitet. 

 

39. Och det som håller bilderna på plats. Och det som binder samman händelserna. Kalksten och granit.

 

Foruten Berget og Mallarmé er de andre poetene her helt nye bekjentskaper for meg. Alle de ni forfatterne er poeter jeg kommer til å oppsøke og som jeg gleder meg til å lese mer av. Alle tekstene i Den engelske kanal 2015 er verdt å lese, det er ingen dødpunkter her. I teksten min om Cæur de Lion skrev jeg at Det norske Samlaget fortjente kred for å gi ut gjendiktninger. Det samme gjelder selvsagt Kolon. Antologiformatet og den prøvesmak-aktige følelsen det gir å bla i et sånt verk tror jeg kan lokke til seg lesere som ikke vanligvis leser mye poesi. Når Kolon i tillegg har spandert store, luftige sider hvor teksten virkelig får komme til sin rett rent visuelt, blir dette en innbydende antologi på flere vis. Jeg både håper og tror at antologier som Den engelske kanal 2015 kan fungere som et flott konverteringsverktøy over i poesiens magiske verden. Tidligere har jeg god erfaring med å lese høyt fra Linda Klakkens Mamma, kone, slave for folk som ikke hadde særlig erfaring med poesi. Kanskje kan en invitasjon ned denne engelske kanalen utgjøre neste ledd i «la oss frelse verden med poesi»-planen min. Så da gjenstår det vel bare for meg å finne en potensiell konvertitt…