Det er viktig å sette seg mål her i livet, sier folk.
Det er viktig å fortelle noen om disse målene, sier folk.
Skriv gjerne om det på en nettside, dersom du har tilgang til noe slikt, sier (sikkert noen) folk.

Jeg har alltid minst én diktsamling liggende på nattbordet.
I dag er målet mitt at DU etter å ha lest dette innlegget kjenner at ordene i diktene lenger ned her gir deg lyst til å lese mer, og at det i løpet av den nærmeste uka skal dukke opp en diktsamling eller fem på nattbordet ditt også.
Sammen kan vi helt sikkert redde noe i verden ved hjelp av flotte, kloke dikt.
Arbeidsmåten jeg har valgt for å nå dette målet, er altså å dele fine dikt med deg. Hadde det ikke vært for at assosiasjonen er så utrolig klein, kunne vi kalt det en slags poesiens speed-dating. Men nei, la oss ikke gå dit.

Poetene jeg har valgt er de jeg selv leser akkurat nå.
Først ute: Kristin Berget! (Vi tillater oss en runde med applaus og jubelrop fordi hun nettopp ble tildelt Stig Sæterbakkens minnepris – vel fortjent!)
Dette diktet er hentet fra hennes første diktsamling, loosing louise. Jeg driver og blar i alle Bergets diktutgivelser nå, og skulle helst bare copy/paste’a omtrent alt hun har skrevet inn her. Aber nein. I dag valgte jeg dette.

vi gjennomlyser klærne med lommelyktene
for å lese historiene i lemmene
vrir oss opp av sanden mot natten
beveger oss mot hverandre        for å lage
et nytt språk
hun og hun er ikke det samme som
hun og han     en ordbok skal oppstå
av fingre over ansikt   hofter i rytme
jeg hvisker: la alt stå åpent
øyne   hender   navn

Neste kvinne ut er Susanna Happonen og diktsamlinga Vi. Hvorfor denne ikke har fått mer oppmerksomhet kan jeg bare ikke forstå, jeg vender stadig tilbake til den og sitter med et sånn fårete ansiktsuttrykk, stum av beundring. Det er skikkelig fint, altså (skrev også om den her, hvis noen vil lese mer).

det blåser trærne vaier
og vi er små i skogen barn
som plukker døde kvister og døper dem
om til dalblomster

Olav H. Hauge må jo bare med. Dette er mitt absolutte favorittdikt (vel, ett av de førti som jeg presenterer som mitt absolutte Hauge-favorittdikt), «Det er den draumen».

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um

«Kommer ikke utenom Klakken» som jeg tok meg selv i å si her en dag.
Jeg har skrevet om Linda Klakkens diktsamling Mamma, kone, slave før. Her får dere «sjefen er et rasshøl».

står i dusjen
og tenker at sjefen
er et rasshøl
og alt vannet forsvinner
rundt anklene mine

så tenker jeg på Viginia Woolf
at hun en dag gikk ut i Ouse
med lommene fulle av steiner

jeg tørker meg og lurer
på om jeg er dyr eller menneske
og (hvis jeg er sistnevnte) hvor lenge
det er til isen smelter
på Akerselva
eller (hvis jeg er førstnevnte)
hvor dype lommer
sjefen har

Sistemann ut: Pablo Neruda. Han bretter seg godt ut, vår kjære Pablo, men det må han nesten få lov til, så vakkert som han skriver.
Her diktet «Ode til den blå blomsten» fra Oder (utvalg og gjendiktning ved Kari Näumann).

Jeg vandrer på sletten
mot havet
– i dag er det november –
nå er alt født,
alt har fått form,
bølgende bevegelse og duft.
Urt etter urt
skal innta jorden,
skritt for skritt,
like til oseanets
villstyrlige rand.
Plutselig våkner
et vindkast og vifter i
den viltvoksende byggen:
det hopper
i fugleflukt
fra føttene mine, fra bakken
full av gylne tråder
av navnløse kronblad,
skinner med ett som en grønn rose,
vikler seg inn i brennesler
som avslører
sin fiendtlige korall,
i slanke stengler, stjerneformede
bjørnebær
en uendelig variasjon
av vekster som hilser meg,
av og til med et kjapt
gnistregn av torner
eller med et pulsslag av duft,
frisk, utsøkt eller bitter.
Der jeg vandrer mot Stillehavets
skum
med klossete skritt i den skjulte vårens
lave vekster,
er det,
før fastlandet tar slutt,
hundre meter fra vårt største osean,
som om alt er overstadighet,
spirer og sang.
De usanselige urtene
er kronet med gull,
plantene i sanden
skyter fiolette stråler,
og hvert minste glemselens blad
har fått hilsen fra måne og ild.
Ved havet i november,
vandrende
i et villnis fylt
av lys, ild og havets salt,
fant jeg en blå blomst,
født på den steinharde sletten.
Hvor, fra hvilket forråd
henter du det blå lyset?
Snakker din skjelvende silke
under jorden
med det dype havet?
Jeg tok den opp i hendene mine
og stirret på den som om havet levde
i en eneste dråpe,
som om en blomst
i kampen mellom jord og vann
kunne løfte en liten fane
av blå ild, av uimotståelig fred,
av ustyrlig renhet.

Så gjenstår bare evalueringa da. Ble det noen flere diktsamlinger på nattbordene rundt omkring, mon tro?

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)