klakkenillMamma, kone, slave
Linda Klakken
Dikt

Flamme forlag, 2013

etter å ha dansa med deg hele natta

hjemover
langs fortauet
frostdamp over havna
båtene er fiolette skygger

kald
med
et lite lys
i brystet

 

Jeg har aldri møtt Linda Klakken. Ikke sett intervju med henne, aner ikke hvordan hun høres ut, om hun gestikulerer når hun snakker, om hun ser deg i øynene mens du prater med henne eller om de flakker rundt omkring for ikke å gå glipp av alt som foregår utenfor samtalen. Likevel kjennes det nå, etter å ha bladd og bladd i denne boka, lest diktene hennes om og om igjen, smilt, fått klump i magen, ledd og vært på gråten, som jeg vet hvem Linda Klakken er. I denne glimrende diktsamlinga gir hun nemlig av seg selv. Eller kanskje er det en fiktiv karakters liv? Mens jeg har lest har jeg hele tiden tenkt at det er Linda som forteller fra sitt liv. Og det er ikke noe spsielt alarmerende, uvanlig eller «dette vil skape overskrifter i riksdekkende medier»-aktig over det livet vi tas med inn i. Det er hverdager, kalde vintre, tidlige morgener, kaffe, lite penger, trang leilighet og en kjip sjef. Men det er også kjærlighet. Ja, jeg vet klisjé-alarmen antagelig går for fullt nå, men det er det. Kjærlighet, altså. Linda Klakken skriver om en kjærlighet som overvinner alt som er vanskelig, en kjærlighet som gir meg som leser fremtidshåp, og en kjærlighet jeg vil ta del i. Jeg vil være kona til Linda Klakken.

du lurte på om jeg digga Rimbaud

dagen etter gikk vi på kino
etter filmen holdt vi hender
og til å begynne medvar det litt skremmende
så ringte jeg på døra
til kollektivet ditt
og spurte om du hadde noen planer
for resten av livet
og ennå erter du meg
fordi jeg verken hadde blomster
eller vin
bare puteprat

Hovedpersonen er gift med en kvinne, som i boka går under navnet K, og de har en datter som kalles E. Kanskje er det også her tittelen er hentet fra; når man ikke passer helt inn i det konvensjonelle normalbegrepet (hvor man som kvinne skal være gift med en mann, ha barn, hus, stasjonsvogn og hund, og bruke all fritid til å dyrke den ene eller andre rollen), blir man gjerne definert ut fra den ene tingen som skiller deg fra alle andre. Er man kvinne og gift med en kvinne, blir man til evig tid «hun skeive», og kanskje er det dette Klakken vil si både med tittelen og med denne diktsamlinga; man er så mye mer enn bare sin seksuelle legning, eller hva annet som nå måtte gjøre at DU ikke passer inn i A4-ramma. Det er flere sleivspark rettet mot den homofobe verden her, og det er spesielt i disse delene av diktsamlinga at Klakkens fine humor kommer til syne.

hei verden II

vi står på flyplassen
mennesker overalt
K langt der borte
jeg her
med E på arma
K vinker og roper:
JEG SYNES VI SKAL ANSTRENGE OSS ALT VI KAN
FOR AT E SKAL BLI LIKE SKEIV SOM OSS

I tillegg til at Klakken er morsom og søt, viser hun seg også som både reflektert og klok. I motsetning til alle som maler sin påståtte lykke med store, rosa bokstaver på alle tenkelige arenaer i livet, som roper om hvor deilig det er å ha barn (aldri hvor slitsomt det kan være), hvor fantastisk godt det superavanserte måltidet de nettopp spiste er (uten å fortelle om dagene hvor de bare må ta en kjapp posesuppe eller en grandis), som legger ut femten fotoalbum av den perfekte familien sin (men aldri innrømmer at også de krangler), evner Klakken å fremstille et nokså ordinært liv som noe av det aller fineste. Hun skiller seg altså også fra den realisme-trenden som ser ut til å eksistere i samtidslitteraturen, hvor alt jo er fælt og trist og mørkt og trasig, hvor tragedien og mistrivselen er det som bærer historien. Men Klakken finner altså sin unike nisje (som jeg skulle ønske flere etterstrebet og befant seg i), mellom på den ene siden realismens rå og grusomme virkelighet uten et eneste lysglimt, og på den andre siden hvor klissete adjektiver, glitterbærende Facebook-statuser om denne LYKKEN alle snakker og snakker om. Midt i mellom ligger Klakkens univers. Og tross mangel på fyrverkeri og cupcakes, så er dette likevel mer enn bra nok, dette er ingen klagesang, men det er ærlig, gjenkjennelig og fint, og det er det noe fantastisk befriende i.
             

atten minus

i seks timer
vrenger jeg innvoller
og blekk
ut av akkar
bærer kasser med lammeslakt
gjennom regnet i bakgården
til kjøkkenet og fryseren
atten minus
der inne
blodet trekker seg
sammen rundt hjertet
for å holde varmen

Da jeg nå skulle prøve å oppsummere dette verket på en saklig måte (og ikke bare skrive MAGISK FRA KLAKKEN! og «leave it at that»), slo det meg plutselig at jeg ikke vil ut av Klakkens bok. Det føles som jeg har vært i en lun og deilig verden, omringet av bomull og varme dyner- dette kan tilskrives Klakkens nydelige språkføring – og jeg vil egentlig helst bare bli der.
Som med alle bøker jeg liker skikkelig, skikkelig godt, kunne jeg skrevet og skrevet og skrevet om alt det fine og trukket frem en uendelig liste med eksempler, men jeg skal avslutte med et av de diktene jeg liker aller best, og rett og slett bare oppfordre alle som synes utdragene her er fine om å skaffe seg denne boka. Og hvis du ikke ble grepet like umiddelbart som meg, så skaff deg den likevel. Dette er en skattekiste jeg vil vende tilbake til, igjen og igjen.

uten å blunke

ligger på ryggen
midt på gulvet
med armene rett ut
som Jesus på 33
stirrer inn i det skarpe lyset
fra taklampa uten å blunke
jentungen later som hun spiser
fra de tomme kasserollene

mon tro om ting forandrer seg
bare jeg ligger lenge nok

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)