giantsI Kill Giants
Joe Kelly og JM Kim Niimura
Image Comics, 2008-2009

«Imagine that … something so horrible, the sun will not shine upon it.»

Tegneserier er dyrt, det skal det ikke nektes for. Å holde seg oppdatert på nyere serier er ikke akkurat lett, og bibliotekene er enda ikke kommet dit at de er like i nærheten av like oppdaterte på tegneserier som på vanlige bøker. For en fattig student kan problemet dermed bli prekært noen ganger. Men stopper det meg i å lete opp gode, nye serier for denne bloggen? Aldri!

Nå skal det sies at det produseres mye dårlige greier på en månedlig basis innenfor tegneserieindustrien, men av og til finner man en godbit. Kanskje en godbit med litt for seigt og sukkersøtt senter, men la oss ikke være for kravstore. «I Kill Giants» er en flott liten serie i syv deler, utgitt i 2008 og 2009 på forlaget Image Comics (kjent fra The Walking Dead). Hovedpersonen er en ung jente (10-11 år gammel) med navn Barbara, som lider av alvorlige vrangforestillinger. Hun tror at hun er den eneste i byen som kan drepe de onde kjempene som stadig ser ut til å angripe henne og de som er nær henne. Barbara må alltid være på vakt, aggressiv og krigersk, for å skremme dem vekk.

For å beskytte seg mot kjempene utstyrer Barbara seg blant annet med en hatt med kaninører og en veske fylt med «magiske» talismaner. Hun ser ganske latterlig ut, men det er med på å understreke hvor alvorlig Barbara tar sin oppgave. Hun blir nesten aldri tegnet med et smil om munnen, tvert i mot er hun enten rasende eller intenst konsentrert til en hver tid. Verdens skjebne hviler på hennes skuldre, og hun tar ansvaret tungt. Serien veksler på å følge Barbaras kamp mot Kjempene, søsteren hennes som passer på hjemmet deres (vi ser ikke noe til foreldrene), en ny elev i Barbaras klasse, og skolens elevrådgiver som prøver å finne en løsning på Barbaras sterkere og sterkere «psykoser». Dette gjør at serien noen ganger får et surrealistisk preg. Noen ganger var jeg sikker på at det faktisk fantes kjemper som bare Barbara kunne se, og at hennes vrangforestillinger verken var vrange eller for den saks skyld forestillinger. Andre ganger er det ganske klart at hun er fanget i sin egen fantasi fordi hun ikke vil møte virkeligheten og de «kjempe»problemene som venter henne der.

Tegnestilen er ganske mangainspirert, og det merkes godt til tider. Kjempeøyne og skoleuniformer er det lite av, men noen av mangaens sjangertrekk kan gjenkjennes i tegnerens strek. Det er ikke en stil jeg liker spesielt godt, men det fungerer bedre i denne serien enn mange andre, og dessuten blir det jo en smakssak for de fleste.

Sinnslidelser er et alvorlig tema for en tegneserie å takle, og sinnslidelser hos barn er enda mer ømtålig. «I Kill Giants» gjør dette med en lett hånd og mer eller mindre åpenbare implikasjoner, men mot slutten bikker serien over i det sentimentale. Joe Kelly ser ikke ut til å ville gå løpet ut, og den endelige avslutningen føles for lettvint. I det hele tatt er siste nummer alt for sukkersøtt, og prøver å skjule litt for mye av tragedien serien faktisk handler om. Riktignok har mennesket en voldsom evne til helbredelse både i kropp og sinn, men å endre tonen fullstendig i siste del av en slik fortelling skurrer vel mye for meg. Men så er jeg jo av natur en pessimist, så kan ha noe med det å gjøre. «I Kill Giants» er uansett en overraskende god serie som jeg er glad jeg valgte over mer tradisjonelle serier, så jeg kan tilgi den en litt klissete avslutning. Kjempene måtte jo tross alt beseires for at tittelen skal gi mening.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)