Her på Bokmerker er det ikke alltid vi blir helt enige om ting. Vi er åtte kvinner som leser mye forskjellig og mener mye forskjellig, og noen ganger leser vi det samme og blir ikke enige om boka var genial eller ei. Fugletribunalet er et slik eksempel. Bokmerker-Lena elsket boka, mens Bokmerker-Kristin uttrykte sin skuffelse gjennom Grumpy cat-meme.  Det betyr ikke at Lena har skjønt noe som Kristin ikke har skjønt eller motsatt, men kanskje snarere at de leser bøker forskjellig. Og det er bra! Så kom og gikk både oktober og november, og man skulle tro at siste ord var sagt. Så plukket jeg opp boka, leste den i løpet av en kveld og var en blanding mellom skuffa og opprørt. Jeg trodde jeg skulle bli like glad for boka som Lena, men som andre ting i livet står ikke alltid forventningene i stil til virkeligheten. Hvorfor så skuffa? Hvorfor så opprørt? La oss spole tilbake i tid, nærmere sagt til Kringsjå studentby, januar 2012.

I den mer litterære delen av omgangskretsen min hadde jeg hørt rykter om en morsom dame og flink forfatter som het Agnes Ravatn. Jeg bestemte meg for å lese meg litt opp, men så rammet katastrofen kjøkkenet mitt. Det som begynte som lekkasje utviklet seg raskt til en oversvømmelse, og av alle fagfolk i hele Oslo, sendte SiO en vekter. Han gjorde ikke annet enn å fastslå at det faktisk var vann i skapet under vasken og på gulvet, før han ringte en venn som foreslo å skru av kranen. I statsvitenskapen snakker vi om at de fleste konflikter er et resultat av mangel på, eller uklok fordeling av, ressurser. De vanlige mistenkte er olje, gull og diamanter, men i fremtiden kan det ble mangel på moren til alle ressurser: vann. Skeptikere av denne teorien skulle ha sett hvordan vannmangel forvandlet et ellers sivilisert felleskjøkken til en slagmark full av brukte tallerkener, skittent bestikk og sinte naboer. Jeg fikk med andre ord ikke lest Ravatn, men fortsatt husker jeg måten en bekjent snakket om henne på. Forventningene rakk å bli skyhøye.

Hei, bli med på en siste tidsreise. Denne ganger befinner vi oss i Dale i Sunnfjord, sommeren 2007.  Unge Fagerheim sitter i mormors gyngestol og leser Disgrace og kan nesten ikke tro det hun leser.  Det er rått, ubehagelig og sterkt. Jeg leser om grove voldtekter, mennesker som brenner og et ødelagt samfunn. Disgrace er historien om prof. Laurie som voldtar en kvinnelig student, og  får valget mellom å be om unnskyldning foran en komité eller si opp jobben. Han velger det siste, og flytter til sin datter på landet. Boka drøfter hva vanære og ære er, og viser frem et samfunn som fortsatt preges av dype sår. Og boka er blottet for beskrivelser av følelser. Man må føle for alle personene, så det er ganske intenst. Det var en preget 17-åring som la fra seg boka.

Vosj, vi er på østkanten i Oslo i oktober 2013 til et skuffa og opprørt bokmerke.  Jeg forstår ikke hvorfor før jeg skjønner at jeg har lest Disgrace-light, med mindre vold og kritisk blikk på samfunnet. Jeg er sint fordi jeg har lest enda en bok om en kvinne som blir hos en mann som avviser og ignorer henne, før han kaller henne ei hore. Jeg er sint fordi jeg har lest enda en bok der kvinnen sier at det er enkelt å elske snille gutter, men vanskelig å elske en mann som er slem, og later som å bli hos noen som behandler en som dritt er modig. Jeg er sint fordi boka ikke makter å drøfte hvorfor vi lever i et samfunn hvor «hore» er noe av det verste man kan kalle en kvinne og hvorfor kvinnen må reise i eksil fordi hun lå med feil mann. Fugletribunalet er bare enda en historie om skyld og skam, og hvis jeg skal være ærlig er jeg grundig lei dem. Ravatn tilføyer ikke noe nytt eller foreslår ikke en annen måte å forstå disse følelsene på. Det er det jeg krever av bøkene jeg leser, og noen ganger får jeg nye tanker og noen ganger blir jeg slik:

GrumpyCatMashable-357x200

Det er ikke lite jeg krevde av Fugletribunalet. Det er kanskje urettferdig å sammenligne Ravatn med Coetzee. Men man skal kreve at forfattere våger å skrive om de store tingene på en måte som gjør at jeg blir litt klokere. For meg er ikke å lese rent tidsfordriv. Det bør ikke å skrive bøker være heller.

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)