Etter å ha hørt bokpod nummer 7: Fantastisk og fiksjonelt, ble jeg inspirert til å komme med en tilståelse. Det var en del snakk om undervurdering av science fiction og fantasy, og en tendens til å trekke ut de bra bøkene fra disse sjangrene og plassere dem i kategorien ”ordentlig” litteratur. Jeg pleide å være en av disse. Ikke at jeg hadde veldig sterke meninger om saken eller var så veldig bevisst på det, men hver gang jeg hørte snakk om disse sjangrene tenkte jeg på bøker som i beste fall var barnebøker eller ok underholdningslitteratur. Jeg har som veldig mange andre vokst opp med både Harry Potter, Narnia og Ringenes Herre og det var der mitt hovedkjennskap til fabelprosa i bokform kom fra. Utenom det får man jo med seg noen tvserier og filmer her og der; for det meste blockbusters og populækulturelle uttrykk. Kanskje det var derfor jeg hadde dette inntrykket og at jeg ut fra dette fikk en fornemmelse knyttet til disse sjangrene. Ut fra denne følelsen oppsto det meninger som bastant kunne proklameres i møte med andre mennesker, spesielt dem som allerede var enige i saken. En slags demokratisk misforståelse. Det er flaut å se tilbake på en tid med så tydelige vrangforestillinger og inkonsistensen i sin egen virkelighetsoppfatning.

Jeg tror det er ganske vanlig å ikke ha særlig kjennskap til science fiction og fantasy, selv om man generelt er litteraturinteressert. Det er ikke lenge siden jeg var på et fantasyarrangement hvor det ble hevdet at det var en sjanger for barn, om kampen mellom det gode og det onde. Med andre ord Harry Potter, Narnia og Ringenes Herre. Jeg har senere forstått at science fiction og fantasy kan være så mye mer, men jeg synes fortsatt det er vanskelig å få et klart bilde av hva som presist definere disse sjangrene. Jeg personlig liker godt sjangerbetegnelsen ”Fabelprosa” utviklet av forfatterduoen Bing og Bringsværd som innbefatter både science fiction, fantasy og annen litteratur med fantastiske elementer. Jeg vil helst snakke om en bred og åpen sjanger med en uklar grense mellom fabelprosaen og den ”vanlige” litteraturen. Men hvis man har en bred, inkluderende og historieliberal forståelse av sjangeren er det vanskelig å se for seg fabelprosaen uten forfattere som f.eks: Shakespeare, Kafka eller Emily Brönte. Hvorfor faller ikke disse naturlig inn under betegnelsen fabelprosa?

Bortsett fra hvis man legger stor vekt på en konservativ sjangertradisjoner våger jeg å påstå (om ikke helt bastant, så i hvert fall for diskusjonens skyld) at det er en form for litteratursnobberi som kanskje er grunnen til at man plukker ut de bra verkene med fantastiske elementer og ser ned på resten av sjangeren. Men hvor kommer denne tenkemåten fra? Er det på grunn av forlag som ikke vil gi ut bøker med en viss merkelapp? Det er kanskje ikke så treffende nå som fabelprosa har blitt mer populært, selger bra og grensene mellom høy og lavkultur viskes ut og blandes på nye måter, men mitt inntrykk er (anekdotisk bevis 1) at det blir gitt ut mye mer fabelprosa som barne og ungdomslitteratur enn som voksenlitteratur i Norge. Eller kanskje er disse fordommene journalister og bokanmeldere sin skyld? Eller kanskje det er fabelprosaens representanter i populærkulturen som er problemet? Eller er det juryene som bestemmer hvem som skal få litteraturpriser som konsekvent overser fabellitteraturen? Eller kanskje vil fabelprosaforfattere og lesere selv ha sin egen litteratur utenfor ”litteraturen”? (anekdotisk bevis 2) Jeg har møtt en del fabelprosafans som er like dårlig informert og er like fordommsfulle når det kommer til norsk samtidslitteratur. Og mange som liker sjangeren trekker ofte frem andre ting enn litterære kvaliteter når de skal snakke om hvorfor de liker en bok. Så jeg tror ikke det bare er fordommer som gjør at sjangeren ikke blir tatt like seriøst som den «normale» litteraturen.

Mest sannsynlig er årsaken til en nedvurdering av fabelprosaen som sjanger, en kombinasjon av flere ting og jeg tror jeg har kommet frem til at det har et rykte som i hvert fall ikke nødvendigvis trenger å stemme. Dette innlegget er ment som en pekefinger og en oppfordring til alle som ikke gidder se utenfor sin egen komfortsone og da kanskje helst til dem som i likhet med meg har unngått fabelprosasjangeren. For i det hele tatt å avskrive en hel sjanger som dårlig, vitner om et stygg tendens til blind gruppetenkning, irrasjonelle meninger og uvitenhet. Grunnideen til fabelprosaen sånn som jeg ser det, legger forutsetninger for en kjempekreativ og rik litteratur. Å lese om andre samfunn eller andre planeter kan være vel så relevant for vårt eget samfunn og vårt eget liv som å lese en roman om hverdagslivet i Oslo, New York eller Finnmark. At handlingen foregår på Mars eller i middelalderen utelukker ikke automatisk det vi liker ved den ”vanlige” litteraturen, enten det er det psykologiske, spenning, språket, utforskning av det unormale/normale eller en interesse for det mellommenneskelige dramaet. Dette vil kanskje komme som et sjokk for mange som bare leser om melankolske menn som ikke fikser livet, for realistisk litteratur handler også om verdensrommet. Jorda er også en planet.

Nå er det nesten så jeg har fundert så mye på dette at jeg har kommet frem til at det kanskje ikke er nyttig å engang ha et skille mellom fabelprosa og ”vanlig” prosa. Litteratur er jo fantasi eller i hvert fall fiksjon i større eller mindre grad uansett (ja, til og med det ”selvbiografiske”). Kanskje den eneste nytteverdien er å ha et tematisk skille, så man vet hvilken hylle man skal gå til i en bokhandel. Det er selvsagt ikke noe åpenbart galt i å foretrekke en stil eller estetikk fremfor en annen, noen liker best romskip og noen liker best å lese om folk som går på butikken. Men det blir for dumt å late som dette er en rasjonell greie som burde ha konsekvenser for bøkenes og forfatternes litterære status og som nødvendigvis sier noe om bøkenes kvalitet.