For å fortsette mitt dannelsesprosjekt og utforskning av det ukjente, valgte jeg denne julen å lese en science fiction-roman. Med litt hjelp lette jeg meg frem til Eifelheim av Michael Flynn som jeg i ettertid ser at var det perfekte valget for en idéhistoriestudent på ferie. Det var befriende å lese en bok som i så stor grad tar oppgjør med det forvrengte synet på middelalderen som man ofte, til min store fortvilelse, finner i alt fra skolebøker til landets største aviser og TV-kanaler. Flynn tar bevisst opp myte etter myte for så å knuse dem med historiske fakta eller moteksempler. På grunn av dette tror jeg Eifelheim kan være en oppvekker for veldig mange.

Boken inneholder to historier. I den ene følger vi Tom Schwoerin og samboeren Sharon Nagy; han er historiker og hun er fysiker. Tom er interessert i å finne ut hvorfor landsbyen Eifelheim i Tyskland ble forlatt i 1349 og aldri gjenbebodd, noe han anser som svært uvanlig. Riktignok herjet svartedauden i Europa på den tiden, men det forklarer ikke hvorfor dette stedet har vært øde siden. Sharon er mest opptatt av å få fred fra den engasjerte Tom så hun kan fordype seg i sitt eget prosjekt. Parallelt følger vi hva som faktisk skjedde i Eifelheim, fortalt gjennom øynene på landsbyens prest fader Dietrich. Han er en høyt utdannet mann og har en sentral rolle i det lille samfunnet, og sammen med en munk har han ansvar for de oppgavene som går under kirken. Det verdslige tar den lokale ridderherren seg av. Gjennom konflikter og dialoger mellom disse får vi innblikk i diskusjoner som var sentrale på den tiden, både mellom kirken og det verdslige og innad i kirken selv. Gjennom hele boken er det en gnissing mellom munken og presten, hvor munken representerer den mystiske delen av kristendommen og presten den skolastiske. Både fordeler og ulemper ved begge retningene blir presentert uten at det virker tvunget eller går ut over fortellingen. Et eksempel på dette er at selv om Dietrich kan forklare det meste på en rasjonell og logisk måte, er ikke alltid fornuften nok for å overbevise «massene». Det viser seg ofte mer effektivt å appellere til menneskers følelser og heller forenkle eller mytologisere sannheten for å få folk på sin side, noe munken er mye flinkere til.

Selve mysteriet om Eifelheim har sammenheng med at et romskip krasjlander i skogen utenfor landsbyen. Det er Dietrich som først oppdager dette og kommer i kontakt med de skipbrudne; noen gresshoppelignende, men intelligente vesener han kaller Krenken. Da han finner dem viser det seg at de har bodd der en stund, hengt opp mikrofoner i landsbyen og ved hjelp av lydopptak begynt å lære seg det tyske språket. På grunn av Krenkenes teknologi og Dietrichs åpne holdning til de fremmede, greier de å kommunisere med hverandre. Han møter romvesnene med nysgjerrighet og nestekjærlighet og etter hvert knyttes det et sterkt bånd mellom dem. Samtalene deres introduserer dessuten leseren til en rekke filosofiske, moralske og vitenskaplige problemstillinger, samtidig som det er mye som står på spill på handlingsplanet. Det begynner å gå rykter om romvesnene i andre landsbyer, svartedauden nærmer seg Eifelheim og Krenkene sliter med å reparere romskipet sitt og finne næringen de trenger for å overleve.

Jeg har ikke lest mange ”first contact”-romaner, men jeg vil likevel våge å påstå at Flynn gjør dette bra. I tillegg til å handle om hvordan landsbybeboerne reagerer på og behandler romvesnene og omvendt, så får du enda et aspekt som handler om hvordan utenforstående ser på det som skjer i den lille landsbyen. Både i landsbyen rundt og vi som lesere. For hvordan ville noe slikt foregått i moderne tid, hadde det vært annerledes? En av de tingene jeg liker med boken er at Flynn ikke bare fokuserer på forskjellene, men viser også likheter mellom middelalderen og vår egen tid. Hvordan hver tid balanseres av det rasjonelle og det irrasjonelle. Det er for eksempel en episode hvor Sharon presenterer sitt arbeid til universitetet hun jobber ved og får høre at hun kan miste pengestøtten fordi de mistenker at hennes teori kan ende opp med å støtte et kreasjonistisk verdensbilde. Som regel er vitenskap, religion og folketro eller folkementaliteten blandet til noe som blir en slags demokratisk virkelighetsoppfatning og når nye ideer går i mot dette, spesielt uten tilstrekkelig bevis, blir de ikke tatt på alvor uansett om det er i middelalderen eller i moderne tid.

I tillegg til å være en fin smakebit på middelalderhistorie, tar den også opp spørsmål man kan sortere under kategoriene: språkfilosofi, moral, metafysikk, teologi, vitenskapsfilosofi, historie og mye annet, samtidig som den er underholdene og spennende. For min del synes jeg den er litt for spennende noen ganger, det er en del cliffhanger-kapitler og mye som skjer på handlingsplanet, så hvis du får dekket spenningsbehovet ditt gjennom interessante karakterer og dialoger kan det noen ganger kanskje føles litt unødvendig med så mange baller i luften samtidig. Men Flynn er flink til å sjonglere og alt faller fint på plass. Noen ganger litt for fint på plass. Enkelte steder stemmer ting kanskje litt for godt overens, men uten disse tilfeldighetene hadde man ikke fått en så storslagen historie heller.

Linda Therese Utstøl

25 år og bor for tiden i Toronto. Har studert idéhistorie på Blindern. Medforfatter av diktsamlingen "Mannen er vakker fra livet og opp". Jeg er interessert i litteratur, historie, filosofi, verden, mat og mennesker. Jeg finnes følgende steder: https://instagram.com/mvhlinda /https://bokelskere.no/Lindaninja

Latest posts by Linda Therese Utstøl (see all)