Drømmefakultetet
Sara Stridsberg, oversatt av Monica Aasprong
Aschehoug 2008
Som en del av sommerprosjektet har jeg lest vinneren av Nordisk råds litteraturpris 2007, Drømmefakultetet av Sara Stridsberg. Man kan si jeg var litt sent ute, med tanke på den massive omtalen boka fikk, og fordi den handler om en ”ekstremfeminist”, noe som er fullstendig innenfor mitt interessefelt. Men når jeg leste omtalene av romanen fokuserte de ofte på historien om hun som skjøt Andy Warhol, og grunnla S.C.U.M (the Society for Cutting Up Men). Jeg valgte å ikke lese den basert på rene fordommer fra min side. Jeg liker ikke biografier, og ordet ekstremfeminist har jeg litt motvilje mot. Det indikerer på en måte at det finnes en grense for hvor feministisk man kan være, og jeg følte at historien om Valerie kom til å være ”til skrekk og advarsel”.
Mine fordommer ble gjort til skamme. Drømmefakultetet er på ingen måter en biografi, tvert imot er det, som boken selv hevder, ”en litterær fantasi med utgangspunkt i den døde amerikanske forfatteren Valerie Solanas’ liv og verk”. Boka skifter mellom flere betydningsfulle perioder i Solanas liv, fra barndommen, og tiden hun studerte psykologi, og vidre til året hun tilbrakte på psykiatrisk sykehus etter drapsforsøket på Andy Warhol. De mest smertefulle kapitler tar også for seg dagene før hun dør, og ungdomsårene etter at hun rømmer hjemmefra. Romanen er delt i fem deler som hver for seg fokuserer mest på en periode, men skiftningene i setting er hyppige, med korte kapitler. Noen av dem har fått titler med tid og sted, mens andre kun har enkle overskrifter, eller ingenting. Enkelte kapitler er i manifestform, der man aner et ekko til Solanas’ S.C.U.M. manifest. I tillegg veksler Stridsberg mellom en tredjepersonssynsvinkel og en du-form der en tydelig narrator forteller til Valerie. Hun tar også i bruk en dialogform lik det man har i drama, som foregår mellom Valerie og de andre karakterene i romanen. Flere ganger er Stridsberg selv, i form av fortelleren i boka, i dialog med den fiktive Valerie.
FORTELLEREN: Jeg drømmer om at fortellingen har en annen slutt.
VALERIE: Du er ingen ekte forteller.
FORTELLEREN: Jeg vet det.
VALERIE: Og dette er ingen ekte fortelling.
FORTELLEREN: Jeg vet det. Og jeg bryr meg ikke om det, jeg vil bare sitte her og snakke med deg en stund.
Romanens varierte narrasjon gjør den fascinerende å lese. Man kan si at det ikke er så mange ting som fortelles, det er ikke et utall poeng som formidles, men man forteller de samme tingene på utallige måter og på den måten kommer man stadig nærmere Valerie, samtidig som hun forblir et mysterium. Stridsberg er ikke overtydelig med historien sin, hun gir ikke forklaringer på hvorfor Solanas gjorde det hun gjorde. På den måten slipper man å gå igjennom runder av rasjonalisering av Solanas motiver for alt. I stedet lar hun karakteren Valerie snakke fritt.
Det er den varmeste sommeren i New York på sytti år, det er 1968 og Any Warhol er dødende og Cosmogirl finnes ikke lenger. Daddy’s girls marsjerer på Femte Aveny med de latterlige plakatene sine om abort og p-piller og date-raping, åndssvake krav om å være avlsdyr og kuksugere på egne vilkår.
Drømmefakultetet er vakkert skrevet og møtet med den fiktive Valerie Solanas sitter fast i kroppen lenge.
For mer om Valerie Solanas kan man lese S.C.U.M. Manifesto, eller Guardians nekrolog.
Jeg vet ikke helt, jeg. Jeg leste Drömfakulteten i et fag jeg hadde i fjor, og den fenget ikke nevneverdig. Nå skal det sies at jeg ikke visste noen ting om Valerie Solanas og SCUM på forhånd. Det tror jeg kan være en hjelp til å forstå boken og sette pris på de mange litterære krumspringene.
For meg blir boken likevel litt flinkis. Den er dyp og forstående, men på samme tid kjedelig. Eller er det kanskje den kunsteriske siden jeg ikke forstår meg på? Eller så kanskje man virkelig burde vite noe om den faktiske historien? Det er jo, som du påpeker, ikke en biografi, men en litterær fantasi.
Jeg kunne ingenting om historien utover det jeg nevner øverst. MEn syns den var skrevet intelligent, kanskje flinkis ja, men det er jo fascinerende med ting som er konstruert. Nå har jeg lånt S.C.U.M manifesto på biblioteket, takket være den underbare fjernlånordningen, så jeg satt igjen med et ønske om å vite mer etter å ha lest boka.
Det er et visst kunstnerisk aspekt som du må sette pris på, like å lese om de samme tingene pånytt, på nye måter. Selv blir jeg ofte kritisk av for mye fiksfakseri i å konstruere hver setning, men i dette tilfellet fungerte det for meg.
Jeg leste denne i fjor sommer og husker at det som gjorde inntrykk på meg var den originale skrivestilen til Stridsberg. Historien om Solanas i seg selv er jo grusom og forferdelig, men på grunn av måten boka var bygd opp på ble det så mye mer enn bare en fortelling om en grusom skjebne.
Teaterstykket basert på boka skal forresten settes opp på Nathionaltheateret til høsten. Blir spennende å se om de klarer å få fram noe mer enn bare det triste og motbydelige…
Ja, skrivestilen hennes er original, jeg er veldig fan. Det er interessant at selv om boka forteller om noe tragisk blir den på et vis oppløftende på grunn av måten den er skrevet på.
Skal prøve å dra på kulturutflukt til hovedstaden og se teaterstykket.
Så morsomt at det er fleire som «henger etter» og ikkje har lese denne boka før nå. Eg har ikkje lese ho ein gong, eg les ho. Og eg koser meg med ho. Det er verkeleg ei bok som må nytast.
Ja, jeg ble veldig begeistret når jeg leste den. Og med bøker kan man liksom ikke være aktuell hele tiden, og henge med, da blir det mye pliktlesing, og det er kjedelig syns jeg.