stridsbergDrømmefakultetet

Sara Stridsberg, oversatt av Monica Aasprong

Aschehoug 2008

Som en del av sommerprosjektet har jeg lest vinneren av Nordisk råds litteraturpris 2007, Drømmefakultetet av Sara Stridsberg. Man kan si jeg var litt sent ute, med tanke på den massive omtalen boka fikk, og fordi den handler om en ”ekstremfeminist”, noe som er fullstendig innenfor mitt interessefelt. Men når jeg leste omtalene av romanen fokuserte de ofte på historien om hun som skjøt Andy Warhol, og grunnla S.C.U.M (the Society for Cutting Up Men). Jeg valgte å ikke lese den basert på rene fordommer fra min side. Jeg liker ikke biografier, og ordet ekstremfeminist har jeg litt motvilje mot. Det indikerer på en måte at det finnes en grense for hvor feministisk man kan være, og jeg følte at historien om Valerie kom til å være ”til skrekk og advarsel”. 

Mine fordommer ble gjort til skamme. Drømmefakultetet er på ingen måter en biografi, tvert imot er det, som boken selv hevder, ”en litterær fantasi med utgangspunkt i den døde amerikanske forfatteren Valerie Solanas’ liv og verk”. Boka skifter mellom flere betydningsfulle perioder i Solanas liv, fra barndommen, og tiden hun studerte psykologi, og vidre til året hun tilbrakte på psykiatrisk sykehus etter drapsforsøket på Andy Warhol. De mest smertefulle kapitler tar også for seg dagene før hun dør, og ungdomsårene etter at hun rømmer hjemmefra. Romanen er delt i fem deler som hver for seg fokuserer mest på en periode, men skiftningene i setting er hyppige, med korte kapitler. Noen av dem har fått titler med tid og sted, mens andre kun har enkle overskrifter, eller ingenting. Enkelte kapitler er i manifestform, der man aner et ekko til Solanas’ S.C.U.M. manifest. I tillegg veksler Stridsberg mellom en tredjepersonssynsvinkel og en du-form der en tydelig narrator forteller til Valerie. Hun tar også i bruk en dialogform lik det man har i drama, som foregår mellom Valerie og de andre karakterene i romanen. Flere ganger er Stridsberg selv, i form av fortelleren i boka, i dialog med den fiktive Valerie.

FORTELLEREN: Jeg drømmer om at fortellingen har en annen slutt.

VALERIE: Du er ingen ekte forteller.

FORTELLEREN: Jeg vet det.

VALERIE: Og dette er ingen ekte fortelling.

FORTELLEREN: Jeg vet det. Og jeg bryr meg ikke om det, jeg vil bare sitte her og snakke med deg en stund.

Romanens varierte narrasjon gjør den fascinerende å lese. Man kan si at det ikke er så mange ting som fortelles, det er ikke et utall poeng som formidles, men man forteller de samme tingene på utallige måter og på den måten kommer man stadig nærmere Valerie, samtidig som hun forblir et mysterium. Stridsberg er ikke overtydelig med historien sin, hun gir ikke forklaringer på hvorfor Solanas gjorde det hun gjorde. På den måten slipper man å gå igjennom runder av rasjonalisering av Solanas motiver for alt. I stedet lar hun karakteren Valerie snakke fritt.

Det er den varmeste sommeren i New York på sytti år, det er 1968 og Any Warhol er dødende og Cosmogirl finnes ikke lenger. Daddy’s girls marsjerer på Femte Aveny med de latterlige plakatene sine om abort og p-piller og date-raping, åndssvake krav om å være avlsdyr og kuksugere på egne vilkår.

Drømmefakultetet er vakkert skrevet og møtet med den fiktive Valerie Solanas sitter fast i kroppen lenge.

For mer om Valerie Solanas kan man lese S.C.U.M. Manifesto, eller Guardians nekrolog.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)