Det er noen bøker som bare ikke slipper taket etter at man har lest dem. For meg ble Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdotter Skomsvold en sånn leseropplevelse. Jeg tenker fortsatt på den og blir helt mjuk inni meg hver gang jeg selger en i bokhandelen. Den vant Tarjei Vesaas’ Debutantpris i 2009, men jeg leste den ikke før i fjor.

Boka er solgt til hele 6 land, og den er kommet ut i pocket her hjemme i Norge. Hva er det som gjør at denne lille, tynne boka om den lille, tynne damen Mathea river sånn i hjertet, men allikevel får deg til å le så du rister mens du leser den?

Silje Bekeng i Klassekampen sa noe veldig fint i sin anmeldelse av boka da den utkom:

Jeg tror at man må være veldig smart for å kunne gjøre det: Skrive på lavt volum og innenfor en stillestående kvadratkilometer på Oslo øst, og likevel med klar og tydelig stemme si noe viktig og sant om noen av de største hemmelighetene i verden.

For det er en veldig enkel bok. Lett å lese, lett å like. Men samtidig som teksten tripper avgårde på lette bein, så er handlingen til tider så trist at jeg måtte trekke pusten og lukke igjen boka et par ganger under lesninga.

Tanna sitter fast øverst på agurken, med blodsmak i munnen stirrer jeg perpleks på dette som ser ut som et våpen til å drepe sel med. Jeg løsner tanna og prøver å putte den inn der den en gang har vokst ut, men den passer ikke lenger, det er som om den har fått smaken av storbyen og ikke kan dra tilbake til hjembygda: «Dette stedet er blitt for lite for meg.»

Mathea er gammel, og hun har levd et liv i dyp ensomhet. Andre mennesker lever sine liv i blokkene rundt henne, i køen foran henne på butikken, rett utenfor døren hennes kan hun høre føttene deres i trappetrinnene, men skal hun virkelig dø uten at noen har fått med seg at hun har levd? Hva er hun god på? Hva kan hun? Hva er hun verdt?

Hun går tur med hunden sin, som er så tjukk og som elsker pikekyss. Hun strikker ørevarmere. Hun går på butikken. Hun ser på verden, som ikke ser på henne. Og midt oppi all denne ensomheten, midt oppi alle tankene hennes, midt oppi den sosiale angsten og frykten for andre mennesker og hva de måtte tilføre livet hennes, så ligger det altså en komikk som får meg til å le så jeg hikster mens tårene renner og hjertet mitt svulmer for stakkars, lille, rare, fine og modige Mathea.

Kjersti Annesdotter Skomsvold debuterte med denne boka i 2009, jeg leste den i fjor, og hvis du ikke har lest den, så bør du lese den i år. Dette er en perfekt bok, en bok som sitter, en bok som treffer, en bok som gjør vondt, samtidig som den gjør godt. Jeg bøyer meg i støvet og alt jeg vil er å rope: Mer! Mer! Mer! Denne boka får meg til å huske hva jeg leter etter når jeg leser. Noe vondt og fint, noe ekte og nært, noe lite og stort. Alle ordene som blir til historier som du får lyst til å vise alle du kjenner. Akkurat sånn er denne boka. Akkurat sånn.

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)