imagesDe virkelig substansielle leseropplevelsene handler mye om tidspunktet og situasjonen man er i som leser. Noen bøker kommer til deg på det rette tidspunktet i livet. Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er for meg en slik bok. Linn skrev en omtale av boken da den kom ut. I sommer ble jeg omvendt. Kjersti Annesdatter Skomsvold ga meg i løpet av 124 sider troen på en norsk samtidslitteratur som fortsatt kan utgjøre en forskjell. Det var kjærlighet fra første side.

Mathea som er 93 år gammel, men liten og redd inni seg. Mathea, hvis fremste egenskaper er å hekle ørevarmere og åpne en ny dorull helt uten å lage noen revne i kanten. Da jeg så at Mathea skulle få sin helt egne oppsetning på Nationaltheatret kastet jeg meg rundt for å få tak i billetter. Samtidig som det føltes skummelt å skulle se en dramatisering av en bok og ikke minst en person jeg har knyttet meg så sterkt til, at det har blitt en del av meg selv, kunne jeg bare ikke risikere å gå glipp av et samarbeid mellom superskomsvold, filmskaper Margareth Olin, og ikke minst skuespiller Anne Marit Jacobsen.

Da sistnevnte leste boken første gang, var hun ikke i tvil; denne boken måtte settes opp og hun skulle spille Mathea! Jeg må innrømme at selv om Jacobsen ikke bare er en enormt dyktig skuespiller, men også en fantastisk kvinne, kjente jeg allikevel en aldri så liten uro ved tanken. Sannheten er den at jeg allerede hadde valgt meg ut en Mathea blant mine venner på aldershjemmet der jeg jobber i feriene. Min Mathea er tynn og litt krum som en piperenser, hun er kjapp og vimsete, nervøs og nesten ufrivillig morsom. Derfor klarte jeg til å begynne med ikke helt å ta Jacobsens Mathea på alvor. Men der hun tuslet rundt i svart ullkjole, ullsokker og filttøfler, idet hun strakk seg på tærne for å titte ut av nøkkelhullet, når hun presset lommetørkleet mot nese og munn eller knuget det inne i hånda, når hun vimset oppglødd rundt med røde kinn og det mellomlange grå håret flagrende, så ble Anne Marit Jacobsen plutselig min Mathea. En Mathea som man ikke kan unngå å bli glad i, akkurat som med Anne Marit Jacobsen.

Skomsvold har en bemerkelsesverdig evne til å kombinere det vonde og det morsomme. Og denne tragikomiske stemningen gjennomsyrer også stykket, som er sydd sammen av replikker og betraktninger fra boken, samt noen nye. Mange poeng er med, noen er tatt vekk. Jeg savnet blant annet en episode der Mathea klipper av alle blomstene på orkideen, fordi hun blir så utålmodig av å vente på at den skal blomstre av på egen hånd, som for meg er Mathea i et nøtteskall. Da hele handlingen foregår inne i leiligheten, blir de episodene der hun beveger seg utenfor sin egen komfortsone i møtet med andre mennesker i oppgangen eller i butikken fortalt av henne selv i tilbakeblikk, og slik går man glipp av noen av bokens virkelige fornøyelige øyeblikk. Samtidig tilfører en dramatisering ofte noe mer. Margareth Olins filmatiske elementer og Rebekka Karijords toner er to sånne grep som bidrar til noe veldig poetisk og drømmeaktig og samtidig underbygger et dypt underliggende alvor.

imagesDen tomme stolen er i og for seg et betydningstungt symbol. Men det var først når Epsilon kom på scenen mot slutten i første akt at klumpen i halsen presset seg på. Epsilon med syttenemai-dressen og de utstående ørene. Epsilon som er bedre på sannsynlighetsregning enn han er på å snakke om følelser. Matheas første og eneste venn og kjærlighet lever ikke lenger, men vekkes allikevel til live gjennom Matheas minner. Denne ambivalensen av nærhet og fravær som finnes i boken får her spille en rolle når minnene gjenskapes, og han veksler mellom å være en kjeitete mann av kjøtt og blod og et søvngjengersk skyggebilde. For det er først når man vet hva som mangler at tomhet oppstår; det i disse partiene at Matheas ensomhet ble aller aller sterkest.

Jeg gråt meg gjennom andre akt, jeg gråt under applausen. Det er mange grunner til at et menneske gråter. Ofte har man blitt rørt der og da, uten at det trenger å bety noe mer. Men det kan også hende at man ble minnet om noe i ens eget liv. Kanskje har det gått hull på en blemme som har ligget og ulmet under overflaten i lang tid. Noen ganger vet man ikke en gang selv hvorfor man ikke klarer å temme tårene. Men sikkert er det at Mathea treffer en nerve som snører igjen halsen min og samtidig drar munnvikene oppover.

Mathea er kanskje den fineste, rareste, modigste og helt sikkert den morsomste jeg kjenner.

(Da jeg gikk forbi selveste Skomsvold på vei ut ville jeg så gjerne si noe fint, men jeg klarte det bare ikke. Men mine rødkantete øyne, snufsing og flekkete ansikt snakket antagelig for seg selv.)

 

 

Bildene er hentet fra Nationaltheatrets nettside.

Latest posts by Gina Tandberg (see all)