Espedal-Tomas2Jeg føler litt på et sosialt press til å like Tomas Espedal. Poeten fra Bergen som skriver på skrivemaskin fordi han liker den industrielle lyden og går på fjelltur i dress. Det perfekte nivå av pretensiøsitet, eller pretensjon med en tvist om du vil. Det er sånn en forfatter skal være, drikke mye og skrive litteratur med stor L, seriøse bøker, poetiske bøker om livet, ensomheten og kjærligheten og sånn. Men jeg må innrømme at jeg greier ikke synes det er så kult, konseptet «Espedal» er så overdrevet at det blir noe komisk ved det hele. Jeg ser for meg at jeg kunne synes det hadde vært kult da jeg var yngre, eller om jeg delte forestillingen om at forfattere er mystiske vesener; alkoholiserte genier litt utenfor samfunnet som blander liv og kunst til det ikke er noen forskjell, går hvileløst omkring, observerer, føler og skriver det ned. Og ikke minst insisterer på en virkelighet hvor mennesket er alene, ensomt og stakkarslig, fanget i seg selv og sine egne tanker. Det er mye ved Espedal jeg liker, både i bøkene hans og ting han sier i intervjuer, men det er så ofte det tipper over. For meg blir denne romantiseringen av skrivingen og forfatterlivet litt påtatt og til tider teit, derfor var det med blandede forventninger at jeg satte meg ned med Bergeners som jeg hadde hørt var «så bra», poetisk og ikke minst inspirert av Dubliners av James Joyce. Det er ingenting som en åpenbar referanse til Joyce for å skape litterær tyngde.

 

Bergeners av Tomas Espedal handler om en mann som går rundt og tenker gatelangs i blant annet Bergen, henger med kjente forfattere, er på reise, drikker og hans diverse erfaringer med kvinner. Det er en bok om livet til én person, en litterær utgave av Espedal. Vi har allerede skrevet om Bergeners på bokmerker før (som kan leses her), men jeg hadde bare et par ting jeg ville kommentere. Jeg er kanskje ikke like positivt innstilt til denne boken som Tora, så jeg tenkte det var interessant med en ekstra anmeldelse. Jeg har blant annet skrevet i notatene min:

  • Hvorfor lese dagboken til noen som aldri gjør noe spennende?
  • En så klisjéfull fremstilling av den deprimerte, alkoholiserte, kjederøykende forfatteren at den hadde vært vanskelig å parodiere.
  • NM i namedropping.
  • Jeg tror ikke «tweets» (eller fragmenter om du vil) som denne: ”Det er ikke nødvendig å begå en forbrytelse for å bli en forbryter” hadde fått mange retweets. Pluss, hva betyr det? Jeg tror forbryter er ganske presist definert.

 

Bergeners er en blanding av fortellinger, kortprosa og dagboknotater hvor han portretterer mennesker og steder som ikke nødvendigvis har så mye med hverandre å gjøre, det er hovedpersonen som knytter dem til hverandre. Den er en samling fragmenter som sammen utgjør en helhet. I boken blir det bare presentert ett perspektiv og vi som lesere er like fanget inni hovedpersonens tanker som hovedpersonen selv. Det er en type distansering fra verden og en type ensomhet som på noen steder i boken er ganske fint og vakkert formulert. For én ting skal Espedal ha, han er flink med språket. Han kunne sikkert skrevet om hva som helst og det hadde vært lesbart, men det er også litt av problemet. For boken føles tom og ikke bare på en bra måte. Han greier ikke interessere meg og overbevise meg om at innholdet i denne boken er viktig. Dessuten tror jeg man må like ”Espedal-estetikken” fra før, ellers kan boka virke veldig poserende og tvungent poetisk.

 

Noe av grunnen til at jeg sitter igjen med følelsen av at boken er litt innholdsløs er nettopp fordi den er skrevet så fragmentarisk at det er vanskelig å få med seg tankegangen til hovedpersonen. Ja, det skal kanskje formidlere forvirringen og tomheten i hovedpersonens eget liv, men i dette tilfellet fungerer det ikke særlig godt. Et eksempel på dette er at i løpet av boken kommer Espedal med mange poetiske påstander om virkeligheten som er veldig fine hvis man kjenner seg igjen, men som i verste fall blir irriterende og forstyrrende hvis man er uenig. Fordi man ikke bestandig får vite resonnementet som ligger bak, eller ser hvordan det knyttes til personer eller hendelser i boken, vekker det ikke en forståelse hos leseren, men heller en distanse.

 

Det merkeligste med Bergeners er at Espedal bruker så mange sider på å kommentere en voldtektsanklage mot Knausgård. Hovedpersonen i boka blir kjent med en kvinne han får et forhold til, de ligger sammen, men hun er egentlig tilknyttet en annen mann som hevder å være kjæresten hennes. Det hele fremstår veldig rotete og kaotisk, er det «kjæresten» som er ustabil, er det henne eller er det begge? Jeg synes måten det er skrevet på gjør at Espedal oppnår å etablere henne som upålitelig, og når hun senere anklager Knausgård for voldtekt er det naturlig at leseren tar dette med i betraktning. Espedal kommenterer ikke saken eksplisitt i den grad at han sier at hun lyver, men det er veldig merkelig å skrive om det på denne måten hvis han ikke vil vi skal tenke at anklagen var falsk. Som om man ikke kan bli voldtatt hvis man har mye sex eller virker litt crazy. Jeg skjønner ikke helt vitsen med å ta det med i det hele tatt og synes det er ganske usmakelig å bruke tid på å kommentere en påstått voldtekt ved å totalt bryte ned enhver troverdighet hos offeret på forhånd.

 

Jeg synes generelt måten Espedal skriver om kvinner på er litt problematisk, det er alltid Kvinner med stor K, noe som betraktes, har visse funksjoner, tilhører en bestemt gruppe og alltid er noe annerledes. Han sammenligner også kvinner med djevelen enkelte steder, noe som kanskje bare er et uttrykk for bitterhet, men, ja, eh. Kjærlighet generelt blir beskrevet mer som noe som bare skjer, enn noe man gjør. Jeg får inntrykk av at kjærlighet er en opplevelse mer enn en relasjon. Dessuten fremstilles relasjonene som overfladiske og de føles bare som en liten del av hovedpersonen «egentlige liv». Menneskene han skriver om virker ofte bare som rekvisitter. Dette inntrykket kan være på grunn av en generell distanse til verden og det sier mye om synet han har på andre mennesker og på hans egen plass i fellesskapet vi liker å kalle menneskeheten. Han får frem ensomhet veldig godt, men av en eller annen grunn vekker det ikke så mye empati, jeg får mest lyst til å riste i hovedpersonen å be han skjerpe seg.

 

Det er en sekvens jeg synes står i kontrast til denne tendensen, og det er når han skriver om å være skrivelærer i fengsel. Selv om man får akkurat det man forventer av fengselsscenen, var det deilig at andre karakterer får slippe til, og at hovedpersonen virker genuint interessert i de andre menneskene rundt seg. De blir menneskeliggjort i større grad enn karakterene i resten av boka. Dette tro jeg også er grunnen til at jeg likte partiet om barndom i Bergen, hvor blikket flyttes ut av hovedpersonens hode og man ser større deler av helheten. Espedal er best når han skriver om noen andre enn seg selv, bare synd det skjer så sjelden.

 

Men den delen jeg likte aller best var delen om Dag Solstad. Ikke fordi det var Solstad, men på grunn av karakteren han beskrev og den absurde situasjonen som oppsto, hele boken kunne godt ha handlet om Solstad for min del. Espedal fremstiller Solstad som en slags guru og hører på rådene han får med spissede ører. Hovedpersonen gjør så klart som Solstad sier, og oppfører seg generelt som en kjempeakward fanboy. Hysterisk morsomt. Men noe gjør meg usikker på om jeg forstår helt hva som er ment morsomt og hva som er ment seriøst i boken. Et eksempel på dette er når han besøker en forfatter som har anskaffet seg det perfekte skrivehuset, men som likevel har pådratt seg skrivesperre. Det er jo herlig ironisk og litt trist, men er dette meningen at skal være så morsomt som jeg synes det er? Er det meningen det skal være en kommentar på det bildet av forfatteren som mytologisk vesen som trenger et eller annet rituale eller «hellig» sted for å greie og gjøre jobben sin? Jeg vet ikke. Dommen er i hvert fall at det finnes tonnevis av bøker om ensomme, skrivende menn der ute, jeg ser ingen grunn til å velge og lese denne.

 

Linda Therese Utstøl

25 år og bor for tiden i Toronto. Har studert idéhistorie på Blindern. Medforfatter av diktsamlingen "Mannen er vakker fra livet og opp". Jeg er interessert i litteratur, historie, filosofi, verden, mat og mennesker. Jeg finnes følgende steder: https://instagram.com/mvhlinda /https://bokelskere.no/Lindaninja

Latest posts by Linda Therese Utstøl (see all)