bergeners

 

 

Tomas Espedal

Bergeners

Gyldendal 2013

 

 

 

 

Der Espedal tidligere bruker ordene til å forstå det uforståelige blir de i Bergeners av en mer utforskende størrelse. Et perspektiv på et liv og en verden, knyttet sammen i Bergens gatekart. Et gatekart over et liv, med Bergen som stillestående hovedpulsåre.

De nøyaktige gjenngivelsene, navnene på menneskene som sitter på café Opera og gatenavnene. Litteraturfestivalene som samler mennesker i fremmede byer. Det hele danner utsiden av et lukket rom med låst dør. Det lukkede rommet, nøklene man låser seg inne ute med, ensomheten og hjemmet. Fra dette rommet – hotellet, luraren, kupéen, fengselscellen, soverommet – skriver Espedal.

 «Han rabler ned bokstavene i blinde, i mørket, de sorte bokstavene forsvinner idet han skriver dem. Han skriver side etter side, time etter time, han skriver for å fordrive tiden; han kan verken se eller lese det han skriver.

Bokstavene, ordene, setningene forsvinner idet han skriver dem.»

Boken er en konglomerat at notater, overveielser, brev og tankestrømmer. De strekker seg over lange tidsrom, dykker ned i øyeblikkene, og trekker spørsmål opp fra tilværelsen. Brev til andre forfattere, og et språk som lar seg smitte av mottakeren. Espedals ord er også i denne boken plassert og arbeidet med på de helt riktige stedene. Espedal når bredt rundt barndom, reiser og mennesker som har entret og forlatt hans liv. Et gjennkjennelig univers fremlagt på en ny måte, og sett innenfra.

Selv om han beskriver overflaten, værelsene, personene og utsikten evner Espedal å nå ned i mennesket. Vi er alle innelåste med oss selv, vi kunne alle sittet på glattcelle, vi er bare ikke så heldige og uheldige. I alle rom, i alle land er man ensom blandt de andre, men inrømmer for seg selv at man elsker en annen person for evig, men er stadig alene med seg selv.

 

«kjærligheten elsker å gå                                   videre»

 

Bergen er byen det hele spinner rundt, uutholdelig og uunværelig, vått og hjemme, fylt av minner og mennesker man vil flykte fra men alltid vender tilbake til. Alle rommene i byen som han en gang hadde nøkler til, rommet til sin mor, sin kjærste, sin kone, sine venner. Han står tilbake med én nøkkel til sitt egen hjem.

«Hvordan kan det ha seg, sier hun med det bløte ansiktet, munnen er våt, hun spytter ordene ut, de treffer meg i ansiktet som vann; det er umulig å se om hun gråter eller om det er regn hun har i øynene; hvordan holder vi ut å bo i denne byen, år etter år, jeg blir syk av det, av å leve i denne fuktigheten, sommer og vinter, høst og vår. Jeg vil gå ned en gate i lette klær, i blusene mine, tørrskodd, med frie hender, en håndveske, barhodet; det er ikke mulig uten å bli ydmyket av dette vannet som faller ned over oss hele tiden.

Kan en by ødelegge et kjærlighetsforhold?»

 

Sorgen og ensomheten er presente følelser, i bakgrunnen av en hverdag som fortsetter fordi man legger seg, man våkner. Et liv der døtre, kjærester og mødre er falt fra, et liv som fortsetter i  rommene opplyst av lamper og låst av regnet. Gjennom skriften, notatene, dagbøkene brevene, når han ut til menneskene som en gang var, og som kanskje aldri kommer tilbake.

 

«At du er borte

er en gave

til de som blir igjen

 

Hvor godt det er

å være navnløs

uten adresse

 

Du som bare kunne bo ett sted

bor nå alle steder»

 

Espedal klarer igjen – dog på en anderledes måte en tidligere – å skape et univers av ord og overveielser som man ikke vil forlate. Arbeidet med ordene, gatene og segselv fortsetter på en usedvanelig vakker måte – og er leseverdig gang på gang på gang.

Latest posts by Tora Døskeland (see all)