Jeg elsker De elendige, Victor Hugos store roman fra 1862.
Ellers leser jeg stort sett samtidslitteratur, og jeg har faktisk knapt lest andre store romaner fra perioden eller området. Kanskje jeg har noe til gode der. Det var nok musikalen som var inngangen til nettopp denne. Musikalen er helt storartet. Den er spekket med episke sanger – sjekk den på Spotify her. Musikalen er altså storartet, men totalt uforståelig. Det skjer så utrolig mye og man har ikke sjanse til å forstå hvem alle er eller hvorfor de er ute etter hverandre. Det er jo som det alltid er: Boken er bedre…
De elendige er en beskrivelse av et samfunn som kan sende folk ut på skråplanet, og det gode og det onde i menneskene. Den følger Jean Valjean, en gammel galeislave som prøver å skape seg et anstendig liv igjen og redde Cosette, og Hugo beskriver samtidig hundrevis av andre skjebner. Dette ender i den store revolusjonen sommeren 1832 som er blodig og voldsom. Boken er lang og omstendelig. Den finnes dessuten i en rekke forkortede versjoner, men jeg foretrekker den som er så lang hvor du av og til lurer på «Hva har dette egentlig med handlingen å gjøre?»
Boken gir meg så mye som jeg prøver å forklare andre, men det er vanskelig. Det er kanskje den store kjærligheten til mennesker som er det viktigste: Mange tror jo at den viktigste kjærligheten er mellom Marius og Cosette, som får mye oppmerksomhet i musikalen. Men Marius er jo bare en forelsket fjott og ikke har jeg så mye til overs for Cosette heller.
Det er heller forfatterens medynk med hvordan mennesker i forferdelige forhold kan bli anstendige mennesker. Hvordan kan du slutte å stjele hvis du alltid blir behandlet som en tyv? Når du blir utestengt fra jobben fordi du har fått et barn med en som rømte? Når foreldrene dine hater deg og du blir gategutt? Boken er en stor studie i elendigheten blant fattigklassen, og den er ekstremt dramatisk. Det svinger fra det fantastiske til det forferdelige, og det er forfølgelser, tragiske dødsfall og som sagt en stor kjærlighetsfortelling.
Personene er jo ikke egentlig bare seg selv, men de representerer langt flere og brukes til å beskrive større handlinger og ideer. Av de etiske problemstillingene som gjennomgås er det kanskje særlig Jean Valjeans kamp med seg selv jeg dras mot: Skal han leve i skjul og la én mann dø, eller være ærlig og sette flere mennesker i fare? (Who am I?) Er politiinspektør Javerts prinsippfasthet egentlig en god ting for øvrigheten? (Stars) Hva gjør Marius etter revolusjonen, når alle vennene er døde og han selv overlevde? (Empty chairs at empty tables)
Boken er stadig på parti med leseren, og du føler deg aldri dum (selv om du ikke helt henger med i den franske politikken eller hvordan det egentlig var sous, francs og louisdorer står i forhold til hverandre). «Leseren har sikkert allerede forstått at..» er en vanlig vending, og det forklares hvorfor enkeltepisoder er beskrivende for en person. Det liker jeg.
Og hver gang jeg leser fokuserer jeg på ulike ting, det er stadig tanker å hente derfra – og jeg identifiserer meg ikke lenger med de unge, forelskede, men med de eldre, plagede (og det er jo litt trist.) Jeg har lest den fire ganger. Jeg skal hvertfall lese den fire ganger til.
Åh, ja! Dette er ei av mine favorittbøker også. Og favorittmusikal. Og favorittfilm (den med Liam Neeson som Valjean). Eg blir heller aldri lei (eg trur eg må lese ho om igjen ganske snart, faktisk). Den veiledande forteljarstemma du beskriver, som vender seg direkte til lesaren, slik forteljaren gjer her er veldig fin. Eg trur kanskje det er litt tidstypisk, og eg liker det veldig godt. Eg stemmer gjerne i eit hurrarop for Samfundets ulykkelige (som mi utgåve heiter, ein tittel som eg nesten liker ennå betre enn De elendige).
Nettopp det at den er så lang og omstendelig og forteller masse som egentlig er fullstendig irrelevant for handlinger er noe av det jeg elsker ved den -når han bruker 40 sider på å skildre et slag og bare de to siste sidene har en vag relevans for handlingen, for eksempel.
Jeg oppdaget musikalen da jeg var 7 (og skjønte ikke bæret, selvfølgelig) og har etterhvert sett flere forskjellige versjoner både på film og teater (og har musikken på fire forskjellige språk…), men det var først da jeg leste boka at de siste detaljene falt på plass.
Jeg har faktisk ikke sett filmen! Ojojoj, dette skal jeg helt klart gjøre.
Jeg drømmer om en e-bok som begynner å spille de riktige sangene når du er på riktig sted i boken. Nå prøver jeg å gjøre det manuelt, og det ender bare opp med at den spiller videre og plutselig har musikken foregrepet handlingen.
Jeg har nok sett filmen, men likte den ikke. Mener å huske at det var på grunn av skuespillerne.
Grunnen til at kjærlighetsforholdet mellom Cosette og Marius ikke finner gjenklang (hos meg, iallfall) er nok at det er en typisk romantisk kjærlighet/forelskelse som gjør paret helt blinde for elendigheten rundt seg. Jeg heier for min del på Eponine, selv om hun ble bortskjemt som liten!
Oi, den eboka skal eg kjøpe, når nokon bare får laga ho!
Jeg elsker også den romanen — den må naturligvis leses i full lengde! Jeg misliker den filmen med Liam Neeson (regissert av Bille August) svært sterkt av én enkel grunn: Den sterkeste kvinnekarakteren, Eponine, er SKREVET FULLSTENDIG UT! Slikt noe gjør man da ikke!
Dette er musikalen i mitt liv!
Det begynte med at jeg ble nysgjerrig etter å ha leste «American Psyko» som tenåring, der hovedpersonen i tillegg til sin mer obskure besettelse, mord, er nærmest besatt av å se denne musikalen på teater.
Har sett 10-års-jubileet mange ganger på DVD, filmen fra 1998, 25-års-jubileet OG vært i London for å se den på Queens Theater. Alle har vært store opplevelser, som jeg stadig har oppdaget nye ting i.
Har innsett at jeg MÅ lese hele boken for å få alle biter på plass. Problemet mitt nå er bare å Finne den. Ønsker å lese den på norsk for enkelhets skyld, men de eneste norske versonene jeg finner på nett-bokhandlere er lyd-bøker…
_Human_: Den finnes på Deichmanske bibliotek. Du kan også søke på http://www.antikvariat.net. Vær oppmerksom på at den også er utgitt i en tidligere norsk oversettelse der den kalles «Samfundets ulykkelige». Lykke til :)
Den burde utgis på nytt. Helt utrolig at det ikke går an å få tak i en ordentlig utgave! Jeg fant min på antikvariat.net, og har tidligere lånt den flere ganger på biblioteket.
Dette er ei av favorittbøkene mine. Eit tips til dei som vil lesa boka: eg fann nyleg ut at boka (omsett av Inge Debes) er utgitt som e-bok. Eg har i lang tid prøvd å finna boka på loppemarked o.l. og har hittil klart å skaffa meg bind 2 av «de elendige» og begge bind av «samfundets ulykkelige», men eg er ikkje sikker på om sistnemnde omsetjing er fullstendig eller litt forkorta her og der.