Jeg elsker De elendige, Victor Hugos store roman fra 1862.

Ellers leser jeg stort sett samtidslitteratur, og jeg har faktisk knapt lest andre store romaner fra perioden eller området. Kanskje jeg har noe til gode der. Det var nok musikalen som var inngangen til nettopp denne. Musikalen er helt storartet. Den er spekket med episke sanger – sjekk den på Spotify her. Musikalen er altså storartet, men totalt uforståelig. Det skjer så utrolig mye og man har ikke sjanse til å forstå hvem alle er eller hvorfor de er ute etter hverandre. Det er jo som det alltid er: Boken er bedre…

De elendige er en beskrivelse av et samfunn som kan sende folk ut på skråplanet, og det gode og det onde i menneskene. Den følger Jean Valjean, en gammel galeislave som prøver å skape seg et anstendig liv igjen og redde Cosette, og Hugo beskriver samtidig hundrevis av andre skjebner. Dette ender i den store revolusjonen sommeren 1832 som er blodig og voldsom. Boken er lang og omstendelig. Den finnes dessuten i en rekke forkortede versjoner, men jeg foretrekker den som er så lang hvor du av og til lurer på «Hva har dette egentlig med handlingen å gjøre?»

Boken gir meg så mye som jeg prøver å forklare andre, men det er vanskelig. Det er kanskje den store kjærligheten til mennesker som er det viktigste: Mange tror jo at den viktigste kjærligheten er mellom Marius og Cosette, som får mye oppmerksomhet i musikalen. Men Marius er jo bare en forelsket fjott og ikke har jeg så mye til overs for Cosette heller.

Det er heller forfatterens medynk med hvordan mennesker i forferdelige forhold kan bli anstendige mennesker. Hvordan kan du slutte å stjele hvis du alltid blir behandlet som en tyv? Når du blir utestengt fra jobben fordi du har fått et barn med en som rømte? Når foreldrene dine hater deg og du blir gategutt? Boken er en stor studie i elendigheten blant fattigklassen, og den er ekstremt dramatisk. Det svinger fra det fantastiske til det forferdelige, og det er forfølgelser, tragiske dødsfall og som sagt en stor kjærlighetsfortelling.

Personene er jo ikke egentlig bare seg selv, men de representerer langt flere og brukes til å beskrive større handlinger og ideer. Av de etiske problemstillingene som gjennomgås er det kanskje særlig Jean Valjeans kamp med seg selv jeg dras mot: Skal han leve i skjul og la én mann dø, eller være ærlig og sette flere mennesker i fare? (Who am I?) Er politiinspektør Javerts prinsippfasthet egentlig en god ting for øvrigheten? (Stars) Hva gjør Marius etter revolusjonen, når alle vennene er døde og han selv overlevde? (Empty chairs at empty tables)

Boken er stadig på parti med leseren, og du føler deg aldri dum (selv om du ikke helt henger med i den franske politikken eller hvordan det egentlig var sous, francs og louisdorer står i forhold til hverandre). «Leseren har sikkert allerede forstått at..» er en vanlig vending, og det forklares hvorfor enkeltepisoder er beskrivende for en person. Det liker jeg.

Og hver gang jeg leser fokuserer jeg på ulike ting, det er stadig tanker å hente derfra – og jeg identifiserer meg ikke lenger med de unge, forelskede, men med de eldre, plagede (og det er jo litt trist.) Jeg har lest den fire ganger. Jeg skal hvertfall lese den fire ganger til.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)