Miranda July er en filmskaper, performance-kunstner og forfatter (og sikkert mye mer) fra California. Hun er kanskje en av mine aller største helter og i dag tenkte jeg at jeg skulle vise dere bare en brøkdel av grunnene til hvorfor.

Jeg oppdaget Miranda July gjennom en youtube-video på en blogg, den var fra filmen hennes Me and you and everyone we know, som er en av de vakreste filmene jeg hittil har sett. Den handler om helt vanlige og samtidig helt unike mennesker, noe jeg mener beskriver akkurat hva Miranda hele tiden prøver å portrettere i det hun gjør. Alle de rare historiene som finnes her i verden, som man kanskje ikke tenker over eller ser, men som er der like fullt. Alle de quirky vanene til hun dama du ser på butikken hver dag, alle historiene om hvem naboen din har kysset, alle barndomsdrømmene til hun sinte rektoren du husker fra barneskolen eller videregående, de buss-sjåføren din tenker på før han sovner.

If you are sad, ask yourself why you are sad. Then pick up the phone and call someone and tell him or her the answer to the question. If you don’t know anyone, call the operator and tell him or her. Most people don’t know that the operator has to listen, it is a law. Also, the postman is not allowed to go inside your house, but you can talk to him on public property for up to four minutes or until he wants to go, whichever comes first. – Fra novellen “The shared patio”

Ordene ”magic” og ”wonderful” dukker ofte opp i sammenheng med Miranda July i diverse anmeldelser og omtaler i utlandet, enda July har holdt seg til tilsynelatende realistiske settinger i alt hun hittil har gjort. Allikevel er det forståelig at ordene brukes om henne, for hun skriver historier som allikevel høres utrolige ut. I novellesamlingen No one belongs here more than you (på norsk: Ingen hører til her mer enn du, CappelenDamm 2008) er det blant annet en novelle om et svømmekurs for voksne, der de ikke øver i basseng, men på kjøkkengulvet til svømmelæreren, noen ganger får de en bolle med vann foran munnen for å øve på å løfte hodet for å puste.

And why had Deb’s last boyfriend dumped her?
–         I dumped him

–         Maybe you didn’t French-kiss him enough?

–         I promise you, that wasn’t it

–         Tell me how many times a day you kissed, and I’ll say if it was enough

–         Four hundred

–         Not enough. -Fra novellen How to tell stories to children

Boka kom med flere forskjellige forsider og covere, det norske er gult med bare skrift, likt det amerikanske som kom i gult og rosa, du kunne velge, så kom pocketversjonen med både gult og rosa, men i England ble den utgitt med et annet cover, og det var den jeg kjøpte en gang i 2007. På forsiden er det en ung jente som ligger med hodet nedi en pute. Jeg synes det beskriver mange av bokas historier godt, kanskje også følelsen man innimellom får når man leser. For det er triste historier, historier om mennesker som er ensomme, triste, har kjærlighetssorg, er sinte, bitre eller bare forsiktige, for forsiktige for sitt eget beste, og vi har det kanskje alle sånn en gang i blant. Og hva er det da som hjelper? Ingenting, kanskje. Eller kakao. Eller å ringe en venn. Eller å lese en fin bok. Eller, rett og slett, å skrike ned i puta si, som man gjorde da man var 14. Jeg sier ikke at det går over, jeg sier bare at det blir bedre.

Og jeg tror det er det Miranda July hele tiden prøver å fortelle oss også. Det blir bedre. Alt blir bedre. Og du er ikke alene.