Hei, jeg heter Rose og jeg dømmer folk basert på det de leser. Det er ikke hyggelig, og jeg prøver å undertrykke det så godt jeg kan. Likevel svømmer den arrogante delen av meg opp av og til, og i disse salgstider har det med å komme opp til overflaten. «Ha!», tenker jeg, «ser at chick lit selger bra, mens Krig og fred fortsatt ligger i høye stabler. Folk, altså». Det er ikke pent, det er ikke hyggelig, og det er kanskje en av de minst sjarmerende sidene ved personligheten min. I høst leste jeg Someday, Someday, Maybe av Lauren Graham, og var så flau etterpå at jeg nesten slettet den fra Kindle’n min. Jeg leste den fordi Graham er morsom, men boka hennes er vinner neppe en Nobelpris. Jeg misliker sterkt Paulo Coelho, og synes han er like dyp som en middagstallerken. Jeg har faktisk tatt meg selv i å bli fornærmet da en bekjent spurte om jeg hadde lest mye av ham. Da er det greit at internett setter meg litt på plass, denne gangen i form av et blogginnlegg av Matt Haig fra i fjor. Han har 30 ting han gjerne vil si til sånne som meg, og jeg siterer:
3. If something is popular it can still be good. Just ask Shakespeare. Or the Beatles. Or peanut butter.
21. Reading a certain book doesn’t make you more intelligent any more than drinking absinthe makes you Van Gogh. It’s how you read, as much as what you read.
22. Never make someone feel bad for not having read or not read something. Books are there to heal, not hurt.
Books are there to heal. Det er det sterkeste ei bok kan gjøre. Det er kjipt å prøve å ta det fra noen, bare fordi jeg tilfeldigvis ikke likte boka som hjalp noen andre. Selv om det var Coelho. Eller Someday, Someday, Maybe. Jeg lover å skjerpe meg. Det er nok et bedre nyttårsforsett enn å lese Proust (men jeg skal gjøre det også. Bare vent!).
Jeg er forhenverende boksnobb, fant etterhvert ut at jeg hadde litt for mange «guilty pleasures» til at jeg med rette kunne kritisere andre, og at jeg egentlig ikke trengte å være flau over at ikke alle bøkene jeg leste var litterære mesterverk, de er faktisk i mindretall (det skjedde noe når jeg begynte på universitetet, hadde ikke overskudd til å lese så mye «tungt» som jeg gjorde før).
Tenker at bøker fyller flere behov og ikke alltid må være Litteratur med stor L. Jeg leser minst like mye for å underholdes, drømme meg vekk eller bare slippe å tenke litt som jeg gjør for å lese det som er vakker ordkunst, som kan utfordre meg, få meg til å tenke og utvide horisonten min litt. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke dømmer bøker, men jeg har (stort sett) slutta å dømme dem som leser dem, og det gjør meg til en mye hyggeligere person å prate bøker med (tror jeg).