For ikke lenge siden skrev Rose et innlegg om det å være boksnobb og hvordan hun gikk i seg selv for å legge av seg denne, i følge henne selv, dårlige uvanen. Jeg må nok også føye meg inn i boksnobbenes rekker. Men jeg kan i tillegg klistre enda en merkelapp i pannen. Jeg er nemlig bokspion.

Det høres sikkert skikkelig døvt ut. Eller kanskje det høres mer spennende ut enn det er. Når jeg definerer meg selv som bokspion referer jeg til den ustoppelige trangen jeg har til å finne ut av hvilken bok personer i min umiddelbare fysiske nærhet leser. Bokdama Anette Garpestad er et eksempel på en etablert bokspion. Som bokdama driver jeg altså med så kalt #boking, bare at jeg ikke tar bilder av de som leser (vi skal imidlertid ikke se bort i fra at det er noe jeg i nærmeste fremtid kommer til å begynne med, nå som jeg har fått en smarttelefon til min venn). På biblioteket, på bussen eller på flyplassen, jeg bare må til bunns i hvilken bok det er snakk om, hva slags bok det er og hvilket språk den er skrevet på. Dette fører gjerne til en del morsomme og/eller pinlige situasjoner. Jeg har nemlig i hovedsak to fremgangsmåter. Den første går ut på å avlede vedkommendes oppmerksomhet, gjerne også å få personen til å lukke boken, slik at jeg lynraskt kan ta inn bokomslaget på radaren. Den andre metoden er å på en mest mulig naturlig måte lene meg fremover, bøye meg til siden, lete etter noe helt nederst i sekken mens jeg tøyer en hittil ukjent muskel, alt dette for å få muligheten til å se bokens forside eller rygg. (Andre metoder er speilmetoden, plystremetoden og brannalarmmetoden)

Samtidig gjør jeg en lek ut av å prøve å gjette hva slags bok vedkommende leser. Sånn sett gjør jeg det motsatte av Rose; isteden for å dømme personer ut i fra hva slags bøker de leser, avleder jeg bøkene de leser ut fra person. Som for eksempel en gang da jeg satt på flyet til Berlin med en tilfeldig lesende dame til høyre. Jeg stusset litt, for dette så ikke ut som en som leser bøker, før det gikk opp et lys for meg. Og ganske riktig (her brukte jeg strekketeknikken): en klassiske Fifty Shades of Grey-leser. (Jeg på min side hadde akkurat bladd frem en slitt kopi av The Picture of Dorian Gray). Samtidig hender det jeg blir positiv overrasket. Beboerne på sykehjemmet der jeg innimellom jobber, for eksempel, leser for det meste ukebladnoveller, serieromaner og krim. Men søren var det ikke en eldre dame som koste seg i sola med et prakteksemplar av Trolldomsfjellet av Thomas Mann (som jeg da nettopp hadde levert min bacheloroppgave om). For ikke å snakke om han som ikke bare hadde lest hele På sporet av den tapte tid, men som i hvert morgenstell siterte Proust for mine spissede ører.

Med denne diagnosen, om jeg kan kalle det det, må jeg naturligvis tenke litt på hva jeg leser i offentligheten. Jeg har selv flere ganger blitt utsatt for bokspionasje (it takes one to know one). Heldigvis for meg leser jeg bare gode bøker.

Så. Er det noen flere bokspioner der ute? Eller er det bare meg som er dum nok til å røpe meg?

 

 

 

Latest posts by Gina Tandberg (see all)