Siden-sist-redaksjonen, nå bestående av både @brannfjell og @eiraes, er notoriske twitrere med digital ADHD. Vi følger hele kultureliten, selv om kun bokdama følger oss tilbake. Under parolen: vi tvitrer alle for egen regning, presenterer vi Siden sist: Twitter-utgaven.
Vinduet-redaktør Aud
un Vinger mistenker han har fått lus, og lufter på twitter om det er en tabu ting å si. Asbjørn Slettemark mener defintivt at det er det, mens Anders Heger kommer med en artig kommentar om at jentelus i alle fall ikke er det lenger, så vidt han vet. Nå venter bare bokmerker på en Pinlige Sykdommer: Litteratur-Norge, og gleder oss til å få et dypere innblikk i litteratur-elitens hemmeligheter og skavanker. Hva har Vigdis Hjort pådratt seg i fengselet? Har Tomas Espedal vært bortpå en Bergenstøs for mye? Betalte Agnes Ravatn i mer enn anekdoter og kontanter for å få seg en kjøretur fra Oslo til Odda?
Bokdebutant Joakim Hunnes presiserer at han inviterer både kulturkjerringer og andre kulturinteresserte til hans opplesning i Drammen klokken syv i kveld. Men er kulturkjerringene på twitter, da? Er de ikke på litteraturhuset og mesker seg med rødvin og sympatibølgen fra alle de som ellers ikke gidder å snakke med dem?
Nikolaj Frobenius var nylig sjokkskadd etter nok en totalt misforstått, enøyd anmeldelse av sisteboken hans. Her håpte jo Siden-sist-redaksjonen på at han kunne skape en ny twitter-skandale, men tydeligvis bryr ikke folk seg like mye om boka hans som når han tvitrer om feilslått kjønnskvotering.
Kanskje med en oppfordring til kvinnelige regissører, byr han nå sine følgere vekttaptips. Hva, Frobenius – har du også falt for lavkarbo? Enda merkeligere blir det når han senere i en respons til iacob prebensen erklærer død over slankebransjen. Dette minner oss om lavkarbo-/pizza-kokebok-dilemmaet til Cappelen Damm under bokgallaen som bokmerker dekket tidligere i høst.
En annen sak som har vært bort på mange på twitter er Knut Kolnars bok om Pornutopia. Der påstår han at menn er blitt erotiske pausefisker for kvinner. Her er det fristende å påstå at Kolnar ikke har vært bort på noen på alt for lenge. Slikt holder selvsagt Siden sist-redaksjonen seg for god for. Det som nok er mer interessant, er Susanne Christensens anmeldelse av allerede nevnte bok, og den påfølgende diskusjonen hun og Harald Eia (som er namedroppet i hennes anmeldelse som en ung, sint mann sammen med blant annet ABB) har i kommentarfeltet til innlegget. Vi i Siden sist-redaksjonen biter oss spesielt merke i hennes uttalelse om at en igen (må) vende tilbage til det kollektive ansvar vi har for den såkaldte «tone i debatten», da dette er noe hun tydeligvis har valgt å ignorere i tidligere debatter. Det florerer av eksempler i kommentarfelt på bokmerker, mest synlig i forbindelse med forlagsblogg-debatten på bokmerker tidligere i år, men finnes flere steder. Alle fordømmer menn som trakasserer kvinnelige samfunnsdebutanter, men etablerte kritikeres utskjelling av ung og optimistisk redaksjon blir tydeligvis ikke viet en spaltemilimeter. Vi har fått hemmelig adresse, og tør nå så vidt å lørdagsabonnere på Klassekampen. Vi vurderte å trekke oss fra offentligheten, men da vi hørte at også Flamme forlag var rammet av hetsen så vi det som viktig å stå sammen, beholde kompis-stempelet.
Til slutt: Bokdama Anette Garpestad sier hun blir fulgt av utelivsfolk fra rurale deler av vårt lange land, og spør sine følgere om BOK virkelig høres spesielt party ut? Ja, svarer vi i bokmerker. Er ikke alt som står i caps lock en fest?
Hurra for dette. Oppfordrer til å la det bli en fast sladrespalte!
Samd. Alt for lite littwittskriving på veven! Kosteleg.
haha! dere ass. i love you.
Det er fint med fjoll og fjas og dikkedikk, og man merker som regel fort om en syns det er moro eller ikke, og kan lese andre ting. Likevel ønsker jeg å komme med en liten kommentar angående Susanne Christensen.
Av de tre eksemplene dere viser til hvor Christensen har kommentert på deres blogg, er den ene litt usaklig og krass i tonen (selv om hun ikke var den eneste som gremmet seg over innleggets naivitet); den andre argumenterer hun saklig og langt bedre enn sine motstandere; i den tredje kommer hun med en treffende kommentar (om anmeldelsen av Knut Hoems Berlin-guide) som her siteres i sin helhet: «En engager sælger som sælger en engageret sælger … Oops, Kreuzberg har intet “t” i sig.»
Når det da sies her — riktignok i en studentikos spalte, men den profiterer likevel på den håpløse shitstormen hun har blitt utsatt for det siste halvannet døgnet — at Christensen har valgt å ignorere denne ansvarlige tonen i debattene her på siden, er det merkelig at to av de tre eksemplene dere gir faller fullstendig utenfor. Er det den kritiske tonen som er uakseptabel? Er det selvforståelsen som «ung og optimistisk redaksjon» som gjør enhver negativitet så uhåndterlig?
En god tone er ikke det samme som en tone som harmoniserer til det samme refrenget, den kan gjerne være kritisk. God tone trenger ikke bety god stemning.
Et anagram for Arne Borge er Erobre nag.
Hvad synes du selv om dit svar til Arne, Julie? Hvor sagligt var det? Og angående skadefryden i jeres Twitter-strøm; det er sandelig flot at I koser jer med popkorn når jeg bliver hængt ud i media. Keep up the cosy hate, girls.
Det var jeg som skrev de første twitter-kommentarene, og trakk inn popcornet.
Jeg har alltid ansett deg for en som kan snakke for seg, og det samme med Harald Eia. Jeg så derfor frem til en ordduell mellom likemenn. Så plukket VG opp saken, og det ble blåst helt ut av proposjoner. Jeg står fortsatt på at jeg synes diskusjonen i det opprinnelige kommentarfeltet var underholdende å lese.
Hvis vi hadde hatt haters i kommentarfeltet hadde vi tatt tak i det. Håper de gir seg hos deg også etter hvert.
Brannfjell, du gjør verdens redaktører stolte.
En ting er glade amatører, men hvor lenge kan dere skjule bornert inkompetanse bak epiteten «ung og optimistisk»? Det er ikke som at lærekurven virker veldig oppøftende her. I tillegg pakker dere manglende evne til å svare på innspill inn i arroganse. «Haha, dere ass!»
Jeg tar «glade amatører» over «triste og selvhøytidelige profesjonelle» om jeg kan velge, men det er kanskje en smakssak.
HVORDAN har jeg gått glipp av dette? Loosing touch, selv om jeg følger dere alle av hjertens lyst. Tar SELVKRITIKK. Party on;-)…