Tess Cosslett, dosent ved universitetet i Lancaster, har forsket på snakkende dyr i britisk barnelitteratur 1786–1914 (les hele boken på Google Books her), og i kapittelet ”Arcadias?” diskuterer hun særlig Beatrix Potters Fortellinger og Kenneth Grahames Det suser i sivet. Kritikere har kalt disse tekstene ”arcadian”, som kan oversettes med ”idyllisk”. I disse bøkene lever små, talende dyr i en verden tilpasset dem, i motsetning til den ville naturen som blant annet skildres av Rudyard Kipling og Anya Seton. Men er bøkene egentlig så idylliske?

Samtidig som dyrene lever i menneskenes verden, forholder de seg til sine egne regler. Cosslett skriver at mødrene i kanin- eller gåseskikkelse hos Beatrix Potter ofte ligner de menneskelige mødrene. Samtidig er det et fiendskap til menneskene: Peter Rabbits far døde på grunn av menneskene, og i The Wind in the Willows blir det stort sett bare rot når Toad forsøker å leve som et menneske. Både i Potters og i Grahames verdener kan mennesker oftest forstå dyrenes tale. Dette er med på å understreke blandingen mellom den menneskelige og den animalske verdenen.

Det naturlige

Naturen og dyrenes liv blir romantisert i disse fortellingene, og ”det enkle” livet er noe å strebe etter. Cosslett skriver at dyrene representerer det antiurbane og det antiindustrielle. Når Toad, som er det dyret som i størst grad nærmer seg menneskelig oppførsel, stjeler en bil, går det dårlig. Moralen er at han skal leve et mer beskjedent liv i slottet sitt. Her skal også den førindustrielle roen gjenopprettes: Inntrengerne på slottet må kastes ut, slik at ro og orden igjen kan herske.

Beatrix Potter beskriver ulik grad av menneskelighet ved dyrene gjennom sine historier. I en og samme fortelling kan kaninene både ha menneskelige trekk og samtidig være menneskemat. De opptrer både med og uten klær, det er kaniner som snakker og har møbler i huset, og kaniner som er ”ville og naturlige”. I illustrasjonene varierer også dyrene i størrelse, dette gjelder både for Potters og Grahames dyr, og de kan dermed bedre adapteres til de ulike situasjonene de settes i.

Å lese dyrene som bilde på barna

Fortellingene har som regel ingen klar moral, men lesernes sympati er ment å være på dyrenes side. Dette gjelder uansett hvor usympatisk Toad måtte oppføre seg, eller hvor mye Peter Rabbit er ulydig mot sine mors formaninger. Fordi leseren også i mange tilfeller vil være et barn, skapes mye av denne sympatien for Peter Rabbit og vennene gjennom mange barnlige trekk som kan og skal få barna til å identifisere seg med dyrene. Menneskene som opptrer i fortellingene er voksne.

Paralleller til menneskeverdenen

Kenneth Grahame lar dyrene ha en mer konsekvent menneskelighet enn Potter. Samtidig inkorporerer han dyrs instinkter og oppførsel som en naturlig del i denne blandingsverdenen. Mole husker at det er dårlig etikette å se på når Otter jager et insekt. Toad kan som nevnt kjøre bil, og dømmes av det menneskelige rettsvesenet.

Kjønnsdeling

Potter skriver både om mannlige og kvinnelige dyr, og virker ikke til å vise noen spesiell preferanse for noen av kjønnene. I The Wind in the Willows er det derimot bare mannlige dyr, og de gangene kvinner dukker opp har de mindre tiltrekkende personligheter. Dette har selvfølgelig sammenheng med at kvinnene bare opptrer i menneskeskikkelse, og leserens sympati ligger jo hos dyrene. I motsetning til for eksempel Kipling, som også beskriver en mannlig dyreverden, er ikke Grahames verden en aggresiv form for maskulinitet, men mildere og langt mer feminin.