Peter Handkes bok Wunschloses Unglück (1972) er i sin engelske versjon A Sorrow beyond Dreams (Pushkin Press (2020) på 68 sider, Albert Camus’ L’Etranger(1942) er i sin nye oversettelse hos Penguin Classics (2012) The Outsider på raskt leste 108.

Bøkene får skryt. Førstnevnte omtales av Karl Ove Knausgård som “One of the best and most important books written in German in our time”. 

Britiske William Boyd, mannen bak Any Human Heart som gikk som serie på NRK for noen år siden, beskriver sistnevnte slik: “One of those books that marks a reader’s life indelibly.”

Det er ikke størrelsen det kommer an på. Jeg skrev om Unglück tidligere. L’Etranger leste jeg nettopp. Enda anmeldelse av en det 20. århundres viktigste bøker trenger verden ikke. Den er ført opp i alle litterære helgenlister. Begge bøkene gjorde inntrykk – rettere sagt slukte de meg. De beskriver i enkle, nesten naivt rene setninger virkeligheter som blir til troverdige universer som er like altomfattende som tusensiders romaner. Det tok meg et par timer å lese hver av bøkene. Og det er da jeg tenker: Ligger hemmeligheten bak det å få folk til å lese bøker igjen å nøde dagens forfattere til å skrive kortere? 

Jeg sjekket Norlis 10 mest leste bøker-liste innen romaner og krim (Merknad: Norli anser altså ikke krim for å være romaner. jaja, dem om det) og fant følgende: 

  • Peter May: Jeg svikter deg aldri – 365 sider
  • Meg Wayte Clayton: Siste toget til London – 508 sider
  • Bergsvein Birgisson: Reisen til livsvannet – 282 sider
  • Lucinda Riley: Solsøsteren – 795 sider
  • John Le Carré: En fri agent – 282 sider
  • Alex Michaelidas: Den tause pasienten – 379 sider

Hvor mange sider leser en gjennomsnittsleser på en god dag? 20 sider? Hvis en klarer å holde trykket oppe og lese litt hver dag, vil det ta 20 dager å bli ferdig med en gjennomsnitts bok på 400 sider.

Samtidig frykter vi bokens død, og snakker om at færre og færre leser bøker. Det er de få som leser som leser mer. Det i en tid hvor vi bombarderes av umiddelbare inntrykk som tar oppmerksomheten vår, og får lesingen av de større bøkene til å gå enda saktere – fordi vi bare må sjekke meldingene på Twitter, like litt på Instagram – You know. Hva hvis bokens fremtid lå i at dagens forfattere strammet inn, kortet ned, fokuserte? Deborah Levy klarte det med Things I don’t want to know og The Cost of Living, begge bøker rundt 100-tallet i lengde. Vivian Gornick sin smått fantastiske The Odd Woman and the City drar skikkelig på med hele 192 sider, og vår felles favoritt Joan Didion har aldri gitt ut ei lang bok. 

Hvis litteratur skal være for folket, må folket ha tid til å lese de, og et håp om å komme gjennom de uten å forplikte seg til dager og uker med bundet tid til papiret? Hvis litteratur skal nå ut til folket, så må folket få enklere litteratur å forholde seg til. Både Handke og Camus skriver skjitenkelt. Det er umulig å ikke forstå. Likevel fremstår det som både dyptpløyende og viktig. Nesten som en god tweet, eller et gnistrende instagram-innlegg. 

Er litteraturens vei til folket å tenke litt mer sosiale medier – kort, enkelt, serielt kanskje, omtrent som …. gode kioskromaner eller dickenske magasinposter, en Skam for det lesende publikum? Kanskje, hvis vi ønsker at litteratur skal være noe annet enn for spesialister med bokblogger, er dette en vei å gå?

Jeg bare spør. Utfordringen går til forlagene – og til deg, Karl Ove Knausgård, og Johan Harstad og til Lucinda Riley –g til nesten alle andre som lar hendene danse på på tastaturene raskere enn det vi lesere klarer å svelge unna på en god lesedag.