The Eyre Affaire
av Jasper Fforde
2001

Nok en alternativ krimbok med en dame i hovedrollen har funnet veien til min bokhylle. Denne gangen er det spesialagent Thursday Next ved Litteratec, det litterære svaret på Secret Service, som står i sentrum. Hun lever i et annet univers: Året er 1985 og krimkrigen raser mellom England og Russland. Det har den gjort i 150 år, og ingen av partene er villige til å gi seg. Wales er blitt republikk, og det er strenge restriksjoner på innreise fra England. Fra et museum i London forsvinner førsteutgaven til Dickens Martin Chuzzlewit uten et spor, og etterforskerne ved Litteratec (ja, det finnes faktisk et eget litterært politi – med rett til å drepe) begynner å ane at boken skal brukes til noe mer enn bare utpressing eller svartebørssalg. Kan det være at det litterære univers er i ferd med å åpne seg for den reelle verden?

Skurken i boken er den riktig så fæle Acheron Hades, som gjør alt han kan for å leve opp til sitt navn:

Think it’s fun to be christened with a name like mine? Having to live up to what is expected of one? Born with an intellect so vast that all other humans are cretins by comparison? (…) Don’t ever call me mad, Mycroft. I’m not mad, I’m just … well, differently moralled, that’s all.

Hades er unormalt intelligent og besitter flere typer overnaturlige krefter som gjør det vanskelig å drepe ham, om man nå endelig skulle få tak i ham. Det misforståtte geni får en ny betydning, og det er klart Hades ikke trenger noe annet motiv enn ondskap og berømmelse for de handlingene han utfører. Det blir nesten litt tegneserieaktig når han proklamerer sitt hat:

Goodness is weakness, pleasantness is poisonous, serenity is mediocrity, and kindness is for losers.

Jeg er ikke noen reser på scifi, og jeg er ikke helt sikker på om sjangeren appellerer til meg. Jeg forstår at boken, med sitt innslag om krimkrigen, prøver å fortelle oss noe om hvordan samfunnet vårt ser ut i dag. Ved å ta tak i problematikken rundt masseødeleggelsesvåpen og senskader ved krigføring, gjør den krigstematikken til noe universelt, og det er vel det som er styrken til science fiction – en liten dose fremmedgjøring. De mange tidsreisene som Thursdays far foretar i løpet av boken er med på å forsterke dette inntrykket. Stadig kommer han tilbake etter å ha endret historiens gang og strøker historiske hendelser som vi kjenner som fakta, fra historiebøkene.

Boken prøver å etablere egne regler for hva som er lovlig i dette parallelle universet, men jeg savner likevel noe av snerten vi finner i Rowlings Harry Potter-bøker, der den magiske logikken er enkel og godt forankret i regler og normer i trollmannssamfunnet. Fforde kommer litt til kort på dette punktet, han er ikke like elegant, men det gjør ikke så mye. Boken er likevel meget underholdende og åpner for hverdagsfilosofiske stunder, selv om den kanskje ikke får deg til å svimle av filosofisk ørhet. Grensen mellom fiksjon og virkelighet er det sentrale tema, og slik sett egner science fiction seg som sjanger.

The barriers between reality and fiction are softer than we think; a bit like a frozen lake. Hundreds of people can walk across it, but then one evening a thin spot develops and someone falls through; the hole is frozen over by the following morning.

The Eyre Affaire er første bok i en hel serie om Thursday Next, hvor alle bøkene handler om litterær kriminalitet. Den er lovende, men bruker nok litt mye tid på å etablere universet for leserne. Kanskje skal jeg gi neste bok en sjanse. Alle anmeldere synes i alle fall å elske Ffordes bøker. The Guardian var helt i ekstase over utgivelsen:

Jasper Fforde has gone where no other fictioneer has gone before. Millions of readers now follow … Thank you, Jasper.

NB! Jeg fraråder som vanlig på det sterkeste å lese baksideteksten. Denne gangen er den faktisk kriminelt avslørende og ødeleggende for spenningen i boken. Forvirret fordi jeg ikke har nevnt den åpenbare intertekstuale koblingen med Jane Eyre? Det er rett og slett fordi jeg synes tittelen er dårlig – den sier for mye om boken. Men man kommer liksom ikke unna den, med mindre man går tilbake til det gode, gamle bokbindet, selvsagt.