The Dervish House
Ian McDonald
410 sider, Pyr, 2010

The Dervish House er en bok som krysser grenser. Den skrever lett over kryssningspunktet mellom nåtid og fortid, politisk thriller og science fiction roman, Europa og Asia. Handlingen er satt til Istanbul i en nær fremtid (2027, for å være eksakt), og samfunnet er derfor svært likt dagens. Verden står på randen av en nanoteknologirevolusjon som kan få like store konsekvenser som informasjonsteknologien har hatt, og den virkelige ”fremtiden” er kanskje rett rundt hjørnet. Boken følger 6 forskjellige mennesker i denne brytningstiden, alle knyttet til et gammelt dervisjhus i vannkanten mot Bosporos.

It is after the hour of prayer but not yet the hour of money. Istanbul, Queen of Cities, wakes with a shout.

Istanbul er en by som er i konstant endring, men som likevel består gjennom tidsalderne. Det er derfor et genialt trekk å bruke denne byen som en del av en fortelling om teknologi som kan gjøre alt gammelt nytt igjen. Det betyr derimot ikke at dette er en bok som ensidig fokuserer på vitenskapen, science i science fiction. Dette er en bok først og fremst om mennesker, og McDonalds hovedpersoner føles både virkelige og interessante. Dette er ikke noe man kan si om mange andre bøker i sjangeren, selv de som regnes blant de beste.

George Ferentinou er en semi-pensjonert økonom og en av de få resterende grekerne som fortsatt lever i Istanbul, Can er en ung gutt med en dødelig sykdom som gjør at han må leve relativt isolert, Ashe og Adnan er et ungt par som er på nippet til å utføre to trolig ulovlige og svært risikable transaksjoner som skal gjøre dem rike. Leyla er en ung kvinne som bare ønske å leve et liv uavhengig av den klanaktige familien sin, og Necdet er en forvirret ung man som ser djinner og muligens er en profet. Disse karakterene er alle knyttet til det gamle dervish-huset ved Bosporos, og en selvmordsbombe på morgentrikken gjennom Istanbul. Fortellingene deres virker først veldig adskilte, men i andre halvdel av boka kommer de sammen igjen.

The Dervish House er på mange måter en enkel fortelling, men det er måten McDonald lager en svært troverdig fremtid befolket med ekte karakterer i stedet for klisjeer som gjør boken så gripende. McDonald har et mesterlig språk, rikt på detaljer og det er ofte en fryd å lese beskrivelsene av Istanbul som både en ny og eldgammel by på samme tid. Det eneste jeg er litt skeptisk til er at briten McDonald til de grader tilegner seg andre kulturer i denne boken, og setter seg selv opp som en autoritet på Tyrkias historie og samfunn. Det er dyktig gjort, men noen ganger kan det føles litt respektløst, jeg tror ikke jeg ville vært veldig fan av at han satt boka si i Oslo eller Arendal og begynte å belære meg om min egen kultur. McDonald har en tendens til å gjøre dette. Det er et av problemene ved å legge en sci-fi bok så tett innpå dagens samfunn i tid, men likevel prøve å skape en følelse av det eksotiske ved å plassere boken i en ”fremmed” kultur. Det lukter rett og slett litt orientalisme av boken, men det er ikke ille nok til å svekke selve romanen nevneverdig.

I det hele tatt er dette en veldig gjenført bok, der konsekvensene av sannsynlig utvikling som energidifferensiering, karbonmarkeder og nanoteknologi har direkte innvirkning på personene i boken, ikke bare på det abstrakte samfunnet. Det er den beste typen sci-fi, og det er ikke så mange som kan få det til. The Dervish House leser som en bok skrevet av en hybrid mellom Stephenson og Mieville, men med faktiske menneskelige personer og en flyt i språket ingen av de to kan få til.

The Dervish House er nominert til Hugo i år, og nå som jeg har lest den er den min favoritt til å vinne. Ian McDonald har vært nominert før, for River Gods og Brasyl, men vant ingen av gangene.