Noen år er det sånn at jeg får en skikkelig hang-up i hva jeg skal gi folk til jul. Jeg finner en ting som jeg plutselig har lyst til å gi til alle jeg kjenner, uansett hva de sier de ønsker seg. Denne julen var det britiske Danny Wallace som sjarmerte meg i senk, henholdsvis med sin siste utgivelse Friends like these, og den lille Random acts of kindness som jeg falt for etter å ha bestilt hele backlisten hans.
Danny Wallace er en sånn fyr jeg skulle ønske jeg kjente i virkeligheten, jeg ser for meg at da han var på min alder, var han den som kom med de rareste innfallene da man drakk øl med ham, han som hadde de drøyeste veddemålene, han som ringte en helt vanlig torsdag og spurte om du ville haike til Bergen/kaste fiskesprett fra noens private strandbrygge/kræsje noens fest eller noe annet som man kanskje ikke hadde kommet på selv. Alt på en ikke så slitsom måte, selvfølgelig.
I 1999 utfordret Wallace en annen britisk favoritt av meg, Dave Gorman, til å finne og besøke 54 andre som også het Dave Gorman (en person for hvert kort i kortstokken, inkl. jokere). De gjorde det sammen, og prosjektet ble både bok og show i Are you Dave Gorman?
Disse prosjekt-baserte bøkene gjør noe med meg, jeg blir virkelig glad av å lese om hva slags tullete ting han finner på, hvor langt han tøyer grensene til både seg selv og andre, men på en positiv måte. Så klart ikke alle bare kan dra jorda rundt for å finne folk som heter det samme som en, eller for å gjenfinne de vennene vi hadde på barneskolen, men er det ikke litt fint å vite at noen har gjort det? 
I Friends like these skriver Wallace i forordet om å være voksen, om å ha byttet ut halvlitere med kaffe og å lure på hvordan det ble sånn, ikke at det ikke er bra nok, for all del, men… er dette alt? Og jeg liker den problemstillinga, på samme tid som den skremmer meg, og jeg liker i hvert fall hva han gjør med den. Når jeg leser Danny Wallace, så merker jeg at han fortjener merkelappen feel-good mye mer enn alle de dårlige 4’er filmene som får merkelappen ellers. Hele fyren er en vandrende feel-good-reklame.
For noen blir det kanskje litt for mye av det gode, for meg er det helt perfekt. Jeg merker at jeg trenger litt av Danny Wallace og hans Karma Army i min hverdag. Se bare her:
Start a standing ovation at a school play, or panto, or karaoke night, or anywhere else at all. Make sure you do it at the end of the performance, though, rather than halfway through. Actors can be touchy.
Take a morning coffee to a busy receptionist.
Help someone take a pram up or down some stairs. As long as it’s their pram. For God’s sake don’t start helping people steal prams.
Trackback/Tilbaketråkk