V for Vendetta
Alan Moore og David Lloyd
DC Comics Vertigo 1982-1988

Vi Veri Veniversum Vivus Vici

V for Vendetta er en av de bøkene alle bør lese, om enn bare for å kunne hevde å ha gjort det. Alan Moores antifasistiske epos og anarkistiske manifest greier det kunststykke å både være spennende, kunstnerisk, episk, politisk og filosofisk i løpet av bare 10 nummer og mange sider. Ved å benytte seg av tegneseriens fordeler somt visuelt medium forteller Moore en dyp historie på relativt få sider, og uten å forenkle eller svekke den på noen måte.

I en dystopisk versjon av 90-tallet har en atomkrig i kontinental Europa isolert Storbritannia fra resten av verden. De britiske øyer har sluppet unna mye av krigshandlingene, men i kaoset som fulgte har et fascistisk parti tilranet seg makten. Landet styres nå med jernhånd av partiet og dets øverste leder. Dette er Hodet, mens Fingeren er det hemmelige politiet, Stemmen er propagandadepartementet, Øynene er overvåkningen osv. Folk flest er pasifiserte, men lever ellers liv som til forveksling likner 80-tallets middelklassesamfunn. Alle «avvikere» har blitt fjernet fra samfunnet i tidligere pogromer, likestillingen er nede for telling, partiet er en del av alle deler av livet og nesten alt av film, musikk, litteratur og kunst er forbudt.

Vi følger Evey Hammond idet hun bryter portforbudet og blir tatt av det hemmelige politiet. En kappekledd skikkelse, maskert som Guy Fawkes, redder henne. Mannen kaller seg V (romertallet for 5, som har stor symbolsk verdi i serien), og snakker for det meste i Shakespearesitater og pentameriske dikt. Han tar med seg Evey på en nattlig spasertur som avsluttes med at han sprenger Parlamentetsbygningen i lufta. Det er starten på en terrorkampanje og frihetskamp der Evey først er uvillig vitne, men snart medhjelper og medsammensvoren.

Evey er vår inngangsbillett til Vs univers, men hennes historie er langt fra så spennende som V og hans planer. Vi følger V mens han sakte, men sikkert river ned Partiet og samfunnet de har bygget opp kun ved å lage kaos. Mannen er uten tvil en terrorist, og boka legger aldri skjul på dette.

Eric Finch, som etterforsker Vs terrorhandlinger, viser hvordan V sprer frykt i samfunnets øvre lag. Finch er en merkelig karakter. Han representerer orden som motvekt mot Vs kaos, han er en god og ansvarsfull person som jobber med regimet fordi han mener kaos vil være langt verre. Han er kynisk og idealist på samme tid, og mens V er ansiktsløs og nærmest umennesklig er Finch en sympatisk karakter som arbeider for et forferdelig regime. V derimot er monstrøs og grusom i flere av sine handlinger, og det blir hintet om at han er både sinnssyk og har umennesklige egenskaper. Selv hevder han å kun være en mann, men vi får aldri noe innblikk i hans fortid eller ser ansiktet hans. Likevel vil mange hevde at han arbeider uselvisk for å frigjør et helt folk nesten uten hjelp fra andre.

Fascismen er et forferdelig styresett, men gjør det Vs metoder forsvarlige? Hvem av de to er antagonist og hvem er protagonist? Det er opp til leseren selv å bestemme.

I tillegg til å følge V og Eveys intrikate opprør tar serien seg blant annet tid til å utforske en rekke sidehistorier som flettes inn i handlingen på overraskende måter og tar opp mye av de samme temaene. Et ekteskap basert på vold og underkastelse speiler de samme ulikhetene i resten av samfunnet, intern maktkamp i partiet svekker partiet, og vi utforsker forholdene i en av regimets «omskoleringsleirer». Historien om en ung homofil kvinnes skjebne i en slik leir var så sørgelig og uutholdelig at jeg faktisk måtte legge fra meg boka. Man kan bli drevet til bomber av mindre.

Gjennom det hele er kontrasten av de to ekstremer, anarki mot fascisme, svært påtagelig. I motsetning til den mye tammere filmversjonen (som tar seg mange friheter med plottet og toner ting ned ganske kraftig) legges det ikke skjul på grusomhetene i det facistiske regimet, men heller ikke på problemene Vs endelige seier gir. Å gå fra et gjennomkontrollert samfunn til et uten organisering gir fullstendig kaos. Men det var kanskje også Vs mål?

V for Vendetta er en bok som gir nye innsikter hver gang den leses, og som jeg faktisk fikk mer ut av etter å ha lest litt del britisk filosofi. Det er en god følelse å vite at neste gang jeg vender tilbake til V, vil jeg trolig finne nye ting å glede meg over som jeg ikke har tenkt over før. Det er etter min mening et beste tegnet på en virkelig god bok.

«England prevails!»