Habibi
Craig Thompson
669 sider, 2011
Pantheon Books
“Will you make in the world one who will spread corruption in it and spill blood while we recite your praise and rever you?” Koranen, 2:30
Jeg er generelt skeptisk til for mye religion i litteraturen min. Selvfølgelig er verdens religioner en gigantisk kilde til inspirasjon for mange forfattere, men jeg blir sjeldent imponert av bøker der religion er et konstant tema. Når boken også kan synes å ha snev av orientalisme, en av de verste typene kulturimperialisme, så er det lett å være skeptisk. Selv når den er skrevet og illustrert av et talent som Craig Thompson.
Craig Thompson er mannen bak den kritikerroste grafiske romanen Tepper, og han har virkelig beveget seg ut på glattisen her. Ikke at Tepper ikke hadde sine ubehagelige sider, men når man gir seg i kast med islam, Koranen, i- og u-landsproblematikk, arabisk kultur og ”moderne” slaveri i et nesten 700 siders langt epos, da bør man være stø på beina. Heldigvis er Thompson for det meste svært stø, han har bare et par feilskjær til sammen. Dette er en nemlig episk, kontroversiell, rørende og til tider kunstnerisk tegneserieroman.
They say every slave, more than freedom, wants a slave of their own
Handlingen omhandler Dodala og Zam, to barneslaver i et uidentifisert land i den tredje verden. Så vi starter ganske grimt, og det går ikke akkurat oppover. Hovedvekten av fortellingen følger Dodala, fra hun blir solgt av sin far når hun er ni og hvordan hun utvikler en utrolig viljestyrke som gjør at hun aldri lar seg knekke gjennom mange år med slaveri. Zam er en liten gutt hun redder fra en slavehandler når hun selv prøver å flykte. Hun kaller ham Habibi (”elskede”), men de to barnas vennskap er aldri seksuelt, selv etter at de begge vokser opp.
Dodala og Zams ubarmhjertige (men ikke håpløse) skjebne utspiller over mange år, og fortellingen hopper stadig frem og tilbake i tid og rom. Dette kan være litt forvirrende, men fungerer bedre når man blir vant til at hvert kapittel bindes sammen av et tema heller enn et tidsrom. Fortellingen utspiller seg derfor ikke linjert fra punkt A til B, og er i tillegg stadig avbrutt av fortellinger fra Koranen som Dodala forteller til Zam som godnatthistorier.
Zam loved stories
Nettopp disse historiene, som jeg som var ganske skeptiske til i begynnelsen, er det som løfter Habibi det lille ekstra til en virkelig glimrende roman. Det hele får en følelse av Tusen og en natt, der historier er flettet i historier, tid og rom er mer eller mindre flytende og Dodala er en moderne (og mer hardcore) Scheherazade. I tillegg er det interessant å få et innblikk i Koranen, da særlig de mystiske sidene og mytene som sammenfaller med kristen tradisjon. Thompsons illustrasjoner av noen av disse er imponerende ubehagelige, mens mange av de mystiske og ”vitenskapelige” tradisjonene er illustrert med svært vakre diagrammer. Er det en ting denne boken virkelig har overbevist meg om, så er det at det arabiske bokstavsystemet er utrolig vakkert og intrikat.
Dodala bruker Koranen og gleden med å fortelle historier som en flukt fra sin egen virkelighet, og det legges ikke skul på at mange av hennes problemer stammer fra patriarkalsk kultur delvis grunnlagt i samme bok. Habibi legger likevel vekt på at Koranen like godt kan stå for frihet og kunnskap for alle, slik Dodala leser den. Orientalismeproblemet jeg fryktet da jeg startet å lese er dessverre utvilsomt, og det svekker dem en smule. Bortsett fra Dodala og Zam fremstilles de fleste karakterene i boken kun kulisser med et par enkel karaktertrekk som trekker mange veksler på stereotyper (og særlig arabiske stereotyper). Dette er rett og slett latskap, men siden det tross alt er Dodala og Zam det handler om her kan det til en viss grad tilgis. Men man skulle tro at 670 sider med tegninger er nok til å ha mer enn to velutviklede personer i galleriet.
Alt i alt er dette Thompsons beste serie til når. Jeg var mindre fan av Tepper enn mange andre, og jeg har ingen problemer med å gjenkjenne noen av de samme underliggende problemene i Habibi med tanke på f.eks. religion og kvinnesyn, men når alt kommer til alt er det små problemer. Man kan alltid finne problemer og tolke i hjel forfatterens intensjoner, men i bunn og grunn er dette et solid stykke episk fortelling om håp i motgang, og det vil alltid være et relevant tema som gir deg noe å tenke på. Og om ikke annet, så får man litt lyst til å lese Koranen.
Folk kommenterer