Blankets
Craig Thompson
Topshelf Productions, 2004

«»Med mange drømmer og mange ord følger stor tomhet. Men du skal ha age for Gud»  Fork.7,6

Det er ganske trist når menneskelig tragedie blir en klisjé, som ikke virker ekte selv når det er selvbiografisk, fordi den samme fortellingen har blitt brukt som et virkemiddel i så mange andre bøker. Ekte og sannferdige historier fra virkeligheten virker overdramatiske og usannsynlige fordi vi har lest det så mange ganger før. Virkeligheten overgår fantasien i grusomhet og i lykke. Det er denne følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest Blankets av Craig Thompson, eller Tepper i den meget gode norske oversettelsen.

Blankets er den selvbiografisk fortellingen om forfatterens oppvekst og første kjærlighet, og om hvordan han vokser opp mer på tross av  sin familie enn ved hjelp av dem. Craig og broren Phil vokser opp i en evangelisk-kristen familie i Wisconsin, og familien er fanatikere av høyt kaliber. Barna vokser opp med en knugende frykt for helvete og det er noen helt forferdelige scener fra søndagskolen som gav meg frysninger. Craig lengter etter himmelen fordi verden er et slikt fælt sted å leve, og foreldrene hans hjelper til med å gjøre det enda verre. Det går så langt at de hindrer Craigs kunstneriske talent fordi Gud alt har laget det perfekte bildet i naturen, og nekter ham å resirkulere fordi dommedag kommer før ressursene er brukt opp uansett. Det hele er nesten som en parodi på fundamentalisme, og selv om jeg ikke tviler på at det er sant så virker det uvirkelig.

Craig og Phil deler seng og tepper, og symbolismen med tepper som både beskytter, skjuler og trøster er et gjennomgående tema i serien. Vi finner tidlig ut at Craig føler at han ikke kan beskytte lillebroren, som  på mange måter gjennomgår verre ting enn ham selv, og at det er klare indikasjoner på seksuelle overgrep (som blir veldig opplagte mot slutten av boka). De to brødrene har et nært forhold i starten av boka, men Phil forsvinner ut av bildet nesten umerkelig, slik at jeg faktisk ikke kom på at han ikke var med før Craig påpeker det selv. Craig klandrer seg selv for dette, og kanskje ikke helt urimelig.

Første del av boka handler om Craig og hvordan han har det som tenåring. Han leser bibelen og apokryfe skrifter, og begynner å merke seg at de fleste andre i kirken ikke egentlig vet hva det er de tror på, men er mer opptatt av de sosiale normene og fellesskapet som kommer via religionen heller enn personlig tro. Når han møter Raina på bibelcamp om vinteren, begynner han virkelig å finne ut at verden kanskje ikke er helt slik han har forestilt seg. Raina er pen, litt stille og en outsider som Craig, men man får liksom aldri helt taket på hva hun tenker eller vil. Hun og Craig hjelper hverandre ut av den ganske vanskelige overgangen til unge voksne, men Craig kjenner henne egentlig ikke. Dette kommer veldig godt frem når Craig drar for å besøke henne i byen der hun bor, og han oppdager at livet hennes er annerledes enn hans på flere måter enn han trodde var mulig. Det virker usannsynlig at forholdet deres kan vare spesielt lenge, og det gjør det heller ikke.

Raina virker for meg som en ganske usympatisk karakter, som egentlig er ganske egoistisk. Dette kan være  på grunn av Thompsons karakteristikk av henne, men det virker mer som noe det er lett å lese inn i tegningene av henned. Craig vet ikke helt hvordan hun tenker, og ansiktet hennes er ofte tegnet uutgrunnelig og litt kaldt. Det er en god teknikk for å vise at hovedpersonen ikke forstår henne selv når de er svært intime.

Tegningene i Blankets er i sort/hvitt, og har en hard og kantete stil. Det passer bra, for fortellingen som vises i disse bildene er hard og kantete. Thompson er en god tegner, og han får frem en god del poeng i ruter uten tekst. Det er ofte et tegn på at forfatteren har forstått at tegneserier er et eget medium og ikke en billedbok. I tillegg har Blankets relativt få snakkebobler, noe som etter hvert er blitt en konvensjon innen såkalte ”grafiske romaner”. Dette blir noen ganger litt pretensiøst, og er et klart forsøk på å fjerne seg fra ”barnslige” tegneserier, men det fungerer relativt greit i denne boka.

Craig ender tilslutt opp som en relativt stabil, om enn litt ensom mann. Han sier at han fortsatt tror på Gud, men at han ikke er kristen. For ham er kristendommen og Gud avskilte (og delvis motstridene) ideer, og etter en slik oppvekst er dette en ganske forstålig holdning. Personlig synes jeg at han kanskje burde ta skrittet helt ut, men han kommer med en del gode filosofiske poenger i boka som forklarer hvor han står. Alt i alt er Blankets en tragdie som ender bedre enn man skulle tro, men ikke noe man bør lese om man ikke er klar for å bli ganske nedstemt og litt rørt i ca. en uke etter at man er ferdig.

Mitt største problem med Blankets er at fortellingen ikke virker som en ekte selvbiografi. Fundamentalistisk kristendom i midtvesten og barnemishandling med tilhørende sex har vært brukt i mange bøker og filmer, og de ekstreme synspunktene og handlingene i boka er ofte verre enn i andre, fiktive verk. Likevel har alt i Craigs historie vært gjort før, og dermed føles hans selvbiografi som en litt overdreven kopi. Det er selvsagt helt forferdelig å tenke på den måten, men jeg har ikke greid å stenge ute ideen om at jeg har lest denne historien bedre før.

I tillegg greier jeg ikke å se for meg et samfunn der man bare lar personer som Craig og Phils foreldre beholde og oppdra barn under helt forferdelige forhold, som foreldrene selv påtvinger barna! Dette blir sett på som helt naturlig og riktige handlinger i samfunnet i boka, og det virker helt surrealistisk for meg, selv om jeg vet det finnes slike steder selv i Norge. Dermed greier jeg ikke å la boka gå så innpå meg som den egentlig burde, men det gjør meg enda mer sikker på at barneoppdragelse er noe vi bør være forsiktige med å overlate til foreldre. En av de viktigste oppgavene i et samfunn, og den eneste som alle kjønnsmodne mennesker antas å kunne utføre uten noe problem selv etter tusenvis av eksempler på det motsatte. At det går relativt bra i denne boka bidrar til følelsen av et fiktivt verk, men jeg antar at under faktisk kan skje en gang i blant.