Rase

Rase
Monica Isakstuen
Pelikanen, 2018

En kvinne raser. Hun veiver med sleiva etter ungene sine og roper at de er verre enn rotter. Hun kommer borti en løs stein i husveggen og roper drittstein, dritthus. Hun rister katten, roper drittkatt og kaster den i gulvet fordi den klorte henne. Ungene krymper seg, mannen prøver å berolige henne. Selv frykter hun at den dagen vil komme da hun slår barnet sitt.

Jeg har de siste dagene gått og tenkt på om det finnes et mer originalt uttrykk enn «litterær vitamininnsprøytning.» Noe som kan beskrive hva jeg hadde behov for da jeg ble sittende bom fast i egen skriving en dag for noen uker siden. Jeg tørket tårene, smekket igjen laptopen og gikk rett til nærmeste bokhandel. Jeg ville ha noe rystende, noe som rev i hjertet og som hadde den rette flyten, et ordentlig godt språk. Noe skikkelig, skikkelig bra. Og allerede mens jeg gikk inn døra til bokhandelen, følte jeg på meg at det jeg trengte var den nye romanen til Monica Isakstuen.

I julen for to år siden leste jeg Isakstuens forrige roman Vær snill med dyrene, om en kvinne som gjennomgår en skilsmisse og må dele ungen sin med eks-mannen. Romanen er en dyptdykkende undersøkelse av sorgen over å måtte være adskilt fra barnet sitt. Fortellingen er nær og smertefull, og jeg tenker ofte på denne romanen når jeg tenker på en ordentlig, ordentlig god bok som får meg til å tenke og føle og være fullstendig tilstede, som er stram – uten ett overflødig ord – og poetisk akkurat der den skal være det. Rase er en slags oppfølger til Vær snill med dyrene. Forventningene var derfor skyhøye da jeg endelig kunne sette meg til rette og lese denne boka.

Rase er en roman om en kvinnes raseri. Hovedpersonen går rundt og bobler over av et ukontrollerbart sinne. Om kvelden når hun legger seg, tenker hun at i morgen skal hun være tålmodig, ikke hisse seg opp. Men når morgenen kommer og ungene løper rundt beina på henne, brøler hun og fekter, rister i ungene, kaster klærne deres på dem så de blir begravet i yttertøy. Den eldste datteren reagerer.

Mamma! roper hun bak ryggen min, du får ikke slå! Og da. Er det nok. Jeg kaster meg rundt mot henne, hva er det du sier, hveser jeg. Her står jeg og prøver å få tre unger ut av huset om morgenen og ingen vil hjelpe til, ikke en gang du som er størst, og så begynner du å snakke om å slå? Hva er galt med deg, egentlig?

Den store trusselen i Rase er volden. Hovedpersonen går hele tiden og vakler på kanten av å gå «for langt» som ved en avgrunn. Hva er for langt? Er det for langt å riste? Kaste klær, smekke med et håndkle, fekte med en sleiv? Hva med det uhellet den gangen, er hun sikker på at det var et uhell? «Jeg er så redd for hendene mine» tenker hovedpersonen. Setningen blir stående og dirre på en side for seg selv.

Isakstuen tar førstepersonsfortellingen på alvor. Mens jeg leser, får jeg følelsen av å stirre rett på et menneskes innerste hemmeligheter. Av å være på innsiden av en kropp, kjenne skammen og panikken i situasjonen, leve meg gjennom hovedpersonens manglende selvinnsikt og etterpåklokskap. Det er realistisk og sterkt og vondt.

Blodet dundrer ut i musklene, pulsen stiger, ørene suser, magen spennes, lungene knyter seg, munnen gaper etter pusten, kroppen tenker ikke, kroppen bare er, hendene mener ikke, hendene bare gjør. Gjør, gjør, gjør. En liten kropp og en mye større kropp på gulvet. Men så er plutselig stemmen din i døråpningen bak oss, jøss, sier du, hva skjer her da? Jeg aner ikke, peser jeg og slipper tak i den lille skikkelsen under meg, han nekter å rydde opp etter seg, han nekter alt …

Hvis det skal være noe å utsette på denne boka, så må det være tittelen. Rase? Det er en uheldig dobbeltbetydning i det ordet som ikke tjener til annet enn forvirring. Det var jo betydningen «gruppe individer innenfor en art med arvelige fellestrekk …» som først slo meg. Heldigvis var boka god nok til at jeg kan tilgi akkurat det.