Idet du kommer inn døra, skal du glemme hvem du er blitt og hva du kommer fra. Din nåtidssituasjon er ikke interessant for oss, her er det jul som gjelder. Same procedure as every year, James. Well, I’ll do my very best

Vær snill med dyrene

Monica Isakstuen

Tiden, 2016

Jeg må ta meg tid i førjulskaoset til noen ord om Monica Isakstuens brageprisvinnende roman Vær snill med dyrene. Rett og slett fordi det er en roman som det passer å lese akkurat nå, mellom pepperkakebaking, julegavehandel, pynting, planlegging, klementinspising og gløggdrikking. Eller å ta med seg på toget hjem til jul.

Mamma pleier å si at julen er en følsom tid. Det er den. Forventningene bygges opp og er vanskelige å tilfredstille. Man må se i øynene at barndommen aldri kommer tilbake. Relasjoner til de man bryr seg om kan by på problemer. Man kan være ensom. Man kan ha det vondt, og julehøytidens hyggeforventninger kan gjøre smerten større. Man kan savne noen som pleier å være der i julen. Alt dette synes å være sant for Karen, hovedpersonen i Vær snill mot dyrene.

Karen har gått fra mannen sin. De har signert skilsmissepapirene, og en avtale om å dele datteren Anna mellom seg annenhver uke. Karen gjennomgår noe som minner om kjærlighetssorg hver gang datteren drar til faren. Hun føler skyldfølelse fordi det er hun som har tatt initiativet til å bryte opp familien. Og nå skal hun feire jul uten datteren for første gang. Sammen med moren, som hun føler seg kritisert av og som hun må konsentrere seg for å unngå å krangle med.

Nå skal vi kose oss, gjentar hun. Dette har jeg gledet meg til, sier jeg, for hvis hun ønsker seg en medgjørlig datter, så skal jeg faen meg være en medgjørlig datter, å tenke det, gjøre det, gjennomføre det, å velge å ikke demonstrere hver eneste nyanse av smerte. Så fint, sier hun og øser gløgg i koppen min.

Isakstuen er dyktig på å gjøre hverdagslige hendelser symboltunge. Under juleforberedelsene i barnehagen får barna som har skilte foreldre i oppgave å lage to nisser på den tiden de andre lager en. Da tiden er over og de andre barna skal ut og leke, tar Anna saksen og klipper nissen hun har laget i to. Nisseverkstedvolden er beskrevet i detalj.

Nå gjenstår isoporkulen, hodet, hun legger figuren på bordet og stikker det ene skarpe saksebladet ned i bakhodet, gjennom filt, gjennom bomull, gjennom isopor, hun slår nissehodet mot bordet slik at saksen trenger lenger inn, endelig presser hun med all kraft hun har, til materialet gir etter og hun har to like deler. Smuler av isopor på bordet, dem børster hun bort. Deretter pakker hun de halve julenissene inn, først i bobleplast, så i silkepapir, så i julepapir, hun kan velge mellom rødt og sølv, hun velger rødt til begge.

Detaljene hos Isakstuen er sterke. Isoporsmuler på bordet, eller knekkebrødknasing i hodet som overdøver lyden av barnestemmer. Gjenkjennelige, sanselige detaljer ladet med undertekst. Detaljer som fargelegger scenen på en sånn måte at den står frem som virkelig. Det gjør vondt, vondt, vondt.

I morgen skal du til pappa, sier jeg. Ingen reaksjon, hun fortsetter å plaske med koppene og den gule anda, jeg legger kluten fra meg på flisene og sier det igjen. Kan jeg ha såpen, sier hun og strekker seg etter flaska med skimrende rødt innhold, men jeg vil at hun skal snu seg og se på meg, NEI! kommer det hardt fra munnen min, og jeg lurer på hvem av mødrene som snakker når stemmen knytter seg, mormor eller min egen mor, jeg vil ikke være sånn, ikke hard.

Karen beskriver seg selv som en «tradisjonell kvinne», og mener at barnet burde være hos moren sin. Hun sier det ikke til eksmannen, men kommer stadig tilbake til tanken: Barnet er mitt. Det er tanker hun skammer seg over. Samtidig skammer hun seg over å være det hun kaller en «moderne kvinne», en som forlater mannen sin. Lengselen etter barnet er skildret så sterkt at jeg synes jeg kjenner og forstår det selv om jeg ikke har barn selv.

God jul, mamma, står det, sammen med en videosnutt. Hun er i ferd med å tre en glittergirlander ned over hodet, til slutt ligger den dandert i slake buer over de runde skuldrene hennes og svinger opp og ned mens hun danser rundt og kauker på Så går vi rundt om en enebærbusk. Nå er hun hans.

Vær snill med dyrene. Det er noe naivt og fint med den setningen. Kanskje noe en voksen kunne si til et barn, eller som et barn kunne sagt. Karen var ikke snill med dyrene da hun var liten. På en eller annen måte hører barndomsminnene om å skade insekter sammen med den voksne kvinnen som famler mellom å være tradisjonell og moderne, mor og datter, barn og voksen. Til og med språket, med innslag av banning og muntlige ord eller ord fra faglitteraturen får meg til å oppleve hovedpersonen som famlende og søkende på en veldig overbevisende måte.

Annenhver uke holder jeg henne under konstant observasjon. Reagerer hun for kjapt, skvetter hun til når jeg kommer inn i rommet, endrer hun adferd / justerer lydnivå / smiler kunstig, krysser jeg av for frykt. Gråter hun når jeg leverer henne fra meg, noterer jeg meg tilknytningsproblemer. Gråter hun ikke, skriver jeg medgjørlig/kunstig. I mitt indre skjema for registrering av mulige symptomer finnes ingen rubrikk for årsak ukjent.

Vær snill med dyrene består av korte stykker som passer perfekt mellom Askepott og julefrokosten, eller når du får et ledig øyeblikk før pakkene skal åpnes. På første juledag, eller for den saks skyld i januar. Uansett når du leser den, så anbefales den på det sterkeste. Julefeiringen som skildres er så full av følelser at det er vondt å lese, men også godt fordi det er godt å lese om at julen ikke alltid er «Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler» og «It’s the season to be jolly. Fa la la, la la la, la la.»

Latest posts by Silje Osnes Ulstein (see all)