I skyggen av Ulven

Det hender folk spør meg hvor jeg får lesetips fra, hvordan jeg velger hva jeg skal lese – «hvordan oppdaget du den?» og så videre. Som regel er det fra andre lesende mennesker jeg får slike tips, enten de legger ut bilde på Instagram av boka de leser eller oppfordrer meg direkte og sier at «denne MÅ du bare lese!» Noen bøker eller forfattere oppdager jeg gjennom andre forfattere som trekker fram sine favoritter, inspirasjoner eller forbilder, eller jeg kan lese et essay eller en artikkel som gjør meg nysgjerrig på den som skriver eller den det skrives om. Og så hender det, ikke fullt så ofte, men det hender, at jeg ser en film eller en tv-serie hvor en forfatter eller et verk opptrer i en eller annen form. I en av mine favorittfilmer, Reprise, som vi i Bokmerker har skrevet om her (filmen) og her (manuset), møter vi en forfatter som heter Sten Egil Dahl. Jeg ble nysgjerrig på denne karakteren, som med sin tilbaketrukne men varme natur fremstår som et slags menneskelig puslespill jeg gjerne vil finne ut av. Det var likevel ikke før andre eller tredje gang jeg så filmen at jeg prøvde å finne ut om denne Dahl faktisk eksisterte, noe han ikke gjør. Internett kunne derimot fortelle meg at det er nettopp Tor Ulven denne karakteren er basert på. Jeg googla Ulven, men kom aldri så langt at jeg leste noe av ham. Før nå.

Kronologist som jeg er, begynte jeg med han første utgivelse, diktsamlinga Skyggen av urfuglen. It blew me away, som amerikaneren i meg ville sagt. Ulvens dikt minner meg om Daniil Kharms, en referanse som for meg er ladet utelukkende med jubel og applaus. Ulvens første består av 51 dikt, hvert på max én liten side. Her bruker han språklige bilder vi kjenner godt, men vrir og vender på dem, sender trær opp til himmels så jorda drysser fra røttene, og bringer motsetninger og paralleller inn og ut av en verden vi til slutt ikke vet om er vår egen eller ei. Han utfordrer fysikkens lover, kaster rundt både på logikken og rasjonaliteten vår mens han holder på. Alt dette evner han å gjøre uten snev av pompøsitet i språket, uten seksstavelsesord eller storslåtte iscenesettelser. Ulven begynner med gjenstander eller situasjoner vi kjenner, tar tak i dem og sender dem av gårde inn i uforutsigbarheten. Det er underholdende og mesterlig.

Banker på døren…

 

banker på døren:
de sammenkrøkte fingrene faller av hånden
løfter på hatten:
en kråke flyr baklengs ut av kirken
like før eksplosjonen
på havet:
føttene for alltid naglet fast
til dekket av Den Flyvende Hollender

storm sol isbre

ved store horisonter bortenfor natt og dag
livet en likvake under åpen himmel
der begivenheter ligger skjult
som uhyrer
i svart morsmelk

Flere av titlene er små praktverk i seg selv, som «Piruettbobler», «Jordansikt» og «En verdensomseiling i blodomløpet». Jeg skulle gjerne pekt på en viss intertekstualitet her også, som i diktet «Reise til nattens begynnelse», et tydelig nikk til vår gamle venn Céline, eller i diktet like ovenfor her, Den flyvende hollender, som jo skal varsle om død og ulykke. Men i et intervju, det eneste han noensinne har gjort, sa Ulven følgende: «Litteraturen er i siste instans mest interessant i den grad den formidler erfaringer som har med den virkelige eksistensen å gjøre. Derfor finner man praktisk talt ingen allusjoner til andre bøker i det jeg skriver. I utgangspunktet krever jeg ikke noen lærd leser. Man kan kanskje trenge en fremmedordbok og et leksikon, det er det hele.» Jeg skal derfor ikke peke på eventuelle allusjoner jeg synes å fornemme, men heller servere dere et lite dikt til, uten tittel, hentet fra Etterlatte dikt.

Han bor i et tårn
uten heis
mellom årstallene, et
tårn som peker
nedover
i middelalderjorden.

Med hodet
siktet inn
mot magmaen, og føttene
på en
buestreng

ser han opp
til de andre, i lyset, kafévinduer
mellom skotuppene.

Jeg har blitt så betatt av denne forfatterens tekster, og de siste ukene, når jeg har lest mer og mer både av og om ham, har jeg opplevd noe som vel må karakteriseres som sorg. Ulven tok sitt eget liv i 1995. Da var jeg 12 år, og opptatt av helt andre ting enn norske forfattere i førtiåra. Sorgen i å oppdage at noen man ikke kjente er død er en merkelig form for tristhet, jeg føler nesten ikke at jeg er berettiget til å kalle det sorg. Det handler selvfølgelig om at jeg har oppdaget at det har levd en mann som skrev så godt at jeg skulle ønske han fikk skrevet mer, at jeg i voksen alder kanskje hadde dristet meg til å spørre ham om et intervju (selv om den forespørselen etter alt å dømme vel ville blitt avslått), at jeg som alle normalt empatiske mennesker blir trist av å tenke på at Ulven faktisk valgte å avslutte livet på egen hånd. Heldigvis etterlot han seg både dikt, kortprosa, og en roman, samt samlinga Essays, som du kan lese her hos Nasjonalbiblioteket.

Avslutningsvis vil jeg bare snike med et sitat til fra nevnte intervju, med en sterk oppfordring om å lese det i sin helhet:
«Ta dette snakket om at populærkultur er en flukt, og at det skal være så ille. Selvfølgelig er populærkulturen virkelighetsflukt. Men folk har da en åpenbar rett til å flykte. Livet er jo for jævlig, selvfølgelig er det dét. Jeg har all respekt for underholdningsforfattere som selv sier at de skriver kiosk-litteratur. Men når man flykter inn i den mest kommersielle kulturen, flykter man fra noe, og ikke til så veldig mye. I den seriøse litteraturen flykter man også til noe. Dermed får man igjen det man flyktet fra, men i en, om ikke avklaret, så i hvert fall i en ny form. Og i beste fall kan litteraturen gjøre ganske mye med sinnet, skjønt lite med verden.»

Jeg kan ikke uttale meg om Tor Ulvens samlede forfatterskap ennå, men basert på det jeg har lest så langt, er jeg ganske sikker på at Ulven er et bekjentskap jeg vil ha stor glede av. Så får jeg heller porsjonere verkene hans ut med den aller største nøkternhet.