reprise1

 

Reprise: filmmanuskript

Eskil Vogt og Joachim Trier

Tiden forlag, 2007

Foto: rsafilms.com

Her om dagen snublet jeg over manuset til filmen Reprise. Jeg ELSKER Reprise. Av mange grunner, men hovedsaklig fordi den er fin, vond, ekte, vakker, trist og morsom. Ja, og fordi Rebekka Karijord er med i den (kjenner du ikke til filmen, har Linn skrevet om den her, og der ligger også filmtraileren).
Som regissør Joachim Trier selv sier det: «Ambivalens er Reprises estetikk. Den er lett og humoristisk, men kan samtidig være sørgelig og uforståelig. Vi ønsket å få motsetninger til å virke sammen.»
Jeg sier: dette er filmperfeksjon.

Bak det visuelle utrrykket, servert på skjerm fra fabelaktige Joachim Triers sølvfat, ligger det selvsagt et manus. Og bak manuset står to menn, foruten nevnte Trier også Eskil Vogt. I løpet av livet har vi vel alle lest en og annen roman, noen dikt, noveller, bildebøker og artikler, sakprosa og kronikker, men filmmanus? Ikke denne jenta. Dermed tok jeg med Vogt & Trier hjem. De skuffet ikke.

Selv om det for meg oppleves mer krevende å lese et filmmanus, fordi det er mer oppstykket og teknisk, med praktiske instruksjoner for regi osv., er det spennende fordi man kan sammenligne det med et visuelt produkt som har virkeliggjort det du leser.

122. INT. TV-STUDIO – KVELDrYgxGAZq_559_reprise ny
70-TALLS LITTERATURPROGRAM PÅ NRK
Korte dokumentariske glimt av kjente ansikter (Dag Solstad, Jon Michelet) som rister skeptisk på hodet. En programleder ser sjokkert ut. Sten Egil Dahl (20) reiser seg og går. Den gamle «teknisk feil»-logoen kommer opp.

FORTELLERSTEMME
Sten Egil Dahl skrev sin første roman, Den andre natten, da han kun var 20 år gammel. Boken kom ut i 1969 og gjorde ham til den yngste mottakeren av Tarjei Vesaas’ debutantpris noensinne. Boken fikk massiv kritikk for å være utilgjengelig og uklar i sitt politiske standpunkt.

I filmen spiller forfatteren Sten Egil Dahl en sentral rolle, en karakter som visstnok er basert på den norske forfatteren Tor Ulven. Ulven tok dessverre sitt eget liv i 1995, men blir fortsatt lest og elsket den dag i dag. Det kryr av kulturelle referanser i Reprise, og Trier forteller at han ønsket å vise en guttekultur blant annet gjennom å benytte seg av samme grep som Sofia Coppola gjorde i The virgin suicides, med det han kaller «en slags tingenes poesi». Vogt: «Samtidig var det viktig for oss at ikke dette alene skulle bære filmen. Den skulle ikke få hvile på gjenkjennelsen dette spesifikke skaper. Det kan fort bli lettvint når man spiller på typiske felleserfaringer.» Det er lite lettvint-preg over dette mesterverket, og når jeg leser dette utdraget av refleksjoner som manusforfatterne har gjort seg, blir jeg bare enda mer fascinert av denne prosessen og denne filmen.

For en som liker filmen så godt som jeg gjør, er denne boka et funn. Hele manuset er trykt, selv om ikke alle scenene ble helt slik de står, og noen scener ble ikke med i selve filmen. Dermed innbyr denne boka til en spennende oppdagelsesferd – hva ble som «det skulle bli» i filmen, og hva ble forandret under innspillingen?
Som selve kronjuvelen på toppen av filmkransekaka finner man helt bakerst i boka en samtale mellom de to manusforfatterne og Bjarte Breiteig. Dette intervjuet har fått den fantastiske tittelen «Overskudd og ambivalens: En samtale rundt tilblivelsen av Reprise.» Dette er utrolig spennende lesning, og for en filmnovise som ikke er vant med å analysere film, var dette en slags filmfaglig oppvåkning. Selvfølgelig er det mye arbeid bak en film. Selvfølgelig er det mye arbeid bak et filmmanus. Og manusarbeidet kan selvsagt overføres til litteraturens verden. Breiteig påpeker en av mange paralleller mellom film og litteratur: «Jeg tror fortellermåten i dagens litteratur er sterkt påvirket av film. En ser det spesielt på perspektivbruk: Forfatteren tenker som et kamera og har en sterk bevissthet om hvor dette kamera plasseres.»

Noe av det jeg liker aller best med Reprise, er den morsomme, skarpe og allvitende fortellerstemmen som følger filmen hele veien gjennom, og som enkelte steder også erstatter den tradisjonelle dialogen.

Etter å ha reist rundt i tre måneder ville Phillip ha nådd Vésère-dalen i Frankrike. 53 år senere ville han i sin selvbiografi beskrevet hvordan synet av Lascaux-dyret – menneskets urkunstverk – helt uventet hadde overmannet ham, og hvordan han delirisk hadde trodd han kunne japansk, og fulgt etter en turistgruppe fra Hiroshima en hel dag, før han kollapset og våknet opp på et lokalt sykehus med diagnosen akutt Stendahl-syndrom. Igjen ville han følt en trang til å skrive.

I samtalen mellom Vogt, Trier og Breiteig diskuteres blant annet denne fortellerstemmen som jeg liker så godt, men som Bjarte Breiteig forteller at han var skeptisk til i manusform. Han forteller at han synes den fungerer i det ferdige resultatet, og Trier forklarer: «Vi lagde en fortellerstemme med en nesten parodisk litteraritet. Det er naturlig at du var skeptisk, den hadde det du skyr i bøker.» Eskil Vogt utdyper dette: «Vi ville ironisere med en form som en forfatter aldri ville tillatt seg, fordi hos ham er fortellerstemmen så basal. (…) Hvis fortellerstemmen ligger tett på bildene, kan man klippe annerledes, man kan fortelle raskere, eller det kan oppstå humoristiske nyanser mellom ord og bilde.»

Jeg har sett denne filmen en del ganger, men jaggu er det tid for reprise av Reprise. Igjen.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)