Ida Hegazi Høyer, du er tilgitt!

Unnskyld

Ida Hegazi Høyer

Roman

Tiden Norsk Forlag 2014

Det er ikke mange forfatterskap jeg kan si det om, at jeg har fulgt det fra starten av og lest hver bok etter hvert som de kom ut. Men det kan jeg si om Ida Hegazi Høyer. Jeg ble tatt fullstendig på senga av debuten, Under Verden, som jeg tilfeldigvis plukket opp ved nyttårssalget i fjor. Den intense og sirklende, nedstrippede og rå skrivestilen traff meg rett i mellomgulvet. Jeg tror ikke det har vært det samme siden. Ikke lenge etterpå leste jeg Ut og ble uendelig skuffet da sårheten, troverdigheten og det eksperimentelle språket, alt det jeg elsket ved den første boken, var borte. Så da jeg åpnet første side i roman nummer tre var det med skjelvende hånd og et brennende håp om å finne bare et snev av den debuten. Og bare for å gjøre det klart: det gjorde jeg.

Unnskyld vekker leserens nysgjerrighet fra første side. Fra den absurde situasjonen når hovedpersonen ser en strøkent oppredd seng på fortauet, til hun plutselig oppdager at det er hennes seng, deres felles seng. Veien opp trappen og inn i leiligheten. Det som venter henne der. Det første kapittelet avslører mer eller mindre det dramatiske som skal komme til å skje i enden av romanens handling, og likevel bidrar dette nettopp til spenningen og den gruelige forutanelsen som følger gjennom hele boken. Hegazi Høyer sier ikke for mye, men akkurat nok til at man skjønner at det er noe galt. Noe fryktelig galt.

Og kroppen glemmer ikke. Nesa og munnen og tunga og leppene trenger bare en ørliten påminnelse, og huden også, kan bli lurt til å tro at den lever. Kroppen har lagra den andre kroppen, din kropp, og minnet om den har usviktelige sanser.

Unnskyld handler om å bare være 21 år gammel og naiv og nyforelsket. Om å forgude den eldre kjæresten som er filosofistudent og har svar på alt. Om å lage seg en boble og bygge seg en drøm sammen. Om de første uromomentene. Om en kjæreste som pakker alt inn i fine ord, sånn at man ikke lenger klarer å være sint, sånn at alt gir mening. Om en fasade som langsomt slår sprekker, om mørket som siver inn gjennom sprekkene og tar stadig større plass til man ikke lenger kan late som. Om det å dra i de løse trådene til det rakner.

Som i de øvrige to romanene er det en dagligdags setting, men med en underliggende ambivalens, en emmenhet som blir sterkere og sterkere utover i romanen. Hovedpersonen som blir bitt i halsen av en gutt i barnehagen der hun jobber. Den uhyggelige stemningen i samboerens barndomshjem, den apatiske moren med eplevinen. Denne ambivalensen finnes også på det språklige plan, som balanserer mellom det konkrete, håndfaste og det utflytende og poetiske, selv om Unnskyld er tydelig mindre fragmentarisk, repeterende og abstrakt enn debutromanen. Skildringene er sanselige og fysiske, som for eksempel i beskrivelsen av den ubarmhjertige ringen av fiskesnøre som gnager og graver seg lengre og lengre inn i venstre ringfinger. Som vil inn inn inn under huden og kjøttet og etterlater en konstant hoven og verkende finger. Denne ringen, denne verkefingeren blir det sterkeste symbolet på et forhold man ikke kan ta av seg når det gnager og etterlater åpne sår, men som trenger inn under huden til det er blitt en del av en selv.

At jeg kunne overskride egen motvilje, det visste jeg kanskje fra før, men at jeg kunne temme den andre viljen, det var nytt for meg. At jeg kunne bli den andre, blodets vesen, kjøttets vesen, at det lå i meg, sildra i ryggmargen, denne måten fingrene griper etter uten at man vet det, jeg fant den måten, den fargen, det arret, det som alltid måtte ha vært der men aldri før var henta ut, du kalte det frem, dette motmennesket, denne lindrende kroppen inni kroppen, og det var ikke vanskelig, det var bare en måte å føle på, en helt enorm og trang og ensom seirende følelse av at ingenting spilte noen rolle enn noe annet, av at jeg kunne overleve hva som helst, gjennomdø hva enn det skulle være, og senene og musklene og knoklene, de kom seg gjennom det, visste akkurat hva de skulle gjøre, kanskje likte de seg til og med, slik de grafsa i den nye fremmede, slik de surkla i sin frie appetitt, det var bare å legge seg ned og mates, sette seg opp og la seg snylte på, og etter en stund kunne jeg ikke lenger seg ham, denne nye mannen, om han var stygg eller pen, fryktsom eller nådeløs […]

Hegazi Høyer utforsker det dyriske i mennesket med en overraskende sårhet. Jeg beundrer forfattere som klarer å beskrive ting med et friskt og ektefølt språk. Som klarer å skrive noe som gjør vondt å lese. For jeg tror det å skrive riktig gode bøker nødvendigvis gjør fysisk vondt. Det å kjempe seg gjennom den seige massen av egne og andres klisjeer, det å hale ut de vonde setningene som nettopp bærer på sin egen tilblivelse. Som hånda som legger seg på kinnet ”som en ødelagt omfavnelse”. Eller ”røde tåresprengte øyne lagde nye gater inni leiligheten vår, drukningsstier, så vanskelige å gå i.»

Forfatteren skriver at fortellingen som fortelling har ”utallige versjoner, selvfordreid feilaktighet, og hundrevis av setninger som bare er til pynt”. Hegazi Høyers setninger er imidlertid ikke bare til pynt. Da avløsningen kommer, har det lenge vært klart for leseren hva som kommer til å skje. Likevel er denne litt over 200 siders romanen er ikke en side for lang.

Jeg velger å lese denne romanen som et unnskyld fra forfatteren for bok nummer to. Ida Hegazi Høyer, du er tilgitt!