a96eeadf68b431491e0a24745b17ae8f4d904610eab16adc4aa9c9faUt

Ida Hegazi Høyer

Roman

Tiden, 2013 

Høye forventninger fører gjerne til skuffelse. Når du elsker en bok, en film eller et album, og nesten ikke kan vente på oppfølgeren, blir skuffelsen desto større når de ikke leverer. Ida Hegazi Høyers debut som forfatter (anmeldelse her) slukte jeg og elsket den fra første til siste stavelse. Der jeg sitter med forfatterens nummer to, Ut, mellom hendene er det med ærefrykt jeg åpner boken og leser den første setningen, den første siden. Joda, det er noe der. Kanskje ikke helt skrevet ut, men absolutt et potensiale. I annen kapittel begynner jeg å rynke brynene. Etter hvert kommer vantroen. Hva skjedde med gjentagelsene, den språklige lekenheten,  de sanselige abstraksjonene? Jeg kan nesten ikke tro at dette er skrevet av den samme forfatteren.

Første gang jeg merker at noe ikke er som det skal, er en onsdag i februar. Det kommer som en speilhvit tåke inn i hagen, inn i veggene, som et godstog, som en sommerfugl. Som et annet hus i huset. […] Det kommer ikke bare fra en kjøkkeninnside, ikke bare fra en utpost, men fra tomten og grunnmuren, fra sølvtøyet i skuffene, toalettsakene på badet, lampene i taket, fra dynene og brødboksen, utsikten og dusjkabinettet, gardinene og himlingen, våre håndpåmalte navneskilt, vårt enorme arsenal av rengjøringsmidler – det kommer som en dokkes kollisjonspute, fra vår selveste stolteste eiendom, dette nye fremmede.

Handlingen har en del likheter med førsteboken, Under Verden. En hovedperson som mister grepet, en kone og mor som ikke lenger trives i sin rolle, en følelsesmessig outsider. Likevel er det i tilfelle nummer to ingen sårhet, ingen gjenkjennelse, ingen troverdighet.

I Under verden var det først og fremst språket som gjorde så sterkt inntrykk på meg. Dette språket er som forduftet. I noen passasjer kommer jeg over ett og annet bilde, jeg  kan ane et svakt gjenskinn av den språklige glansen i første bok, før det igjen forsvinner og alt som er igjen er en middelmådig fortelling fra a til å. De overraskende bildene er borte til fordel for en rekke direkte beskrivelser av mannen, sønnen, av jobben i institusjonen, av omgivelsene med kolleger og venner, og av henne selv.

I ni år, helt siden jeg gifta meg med Andreas, har jeg jobbet på pleiehjemmet, som omsorgsperson. Men egentlig er jeg utdannet ernæringsfysiolog. Egentlig er jeg opptatt av kostholdets ringvirkninger, måltiders rolle i hverdagen, ulike mattypers heldige og uheldige bieffekt […] Egentlig skulle jeg drive forskning, det var det som var planen, men nå jobber jeg altså med andre ting.

Disse beskrivelsene blir pinlig påtatte. Det er for meg helt usannsynlig at en person forklarer sin situasjon for seg selv slik som i sitatet over. Også beskrivelsene av ektemannen gir rom for fint lite annet enn en flat karakter: ”Og han er virkelig veldedig av seg, raus på alle måter. I arbeidet og i pengebruken og i hjemmet og i farsrollen og i senga og i tankesettet. Det finnes ikke noe vondt i ham. Ikke et fnugg”. Denne og lignende beskrivelser består av rekke på rekke med floskler, nesten parodiske i sin innholdsløshet. Dette gjelder også beskrivelsene av sønnen (”Og med Emil er det ikke noe verre. Sønnen min er en glad gutt”) som gir meg kløe og røde prikker på halsen.

Det som i Under verden var underliggende, den latente spenningen som var skrevet inn i hver setning, er i Ut lagt oppå som en kvalmende glasur. Sårheten mangler og hovedpersonens innprenting av følelsen av oppløsning blir til en masing som jeg til slutt bare vil lukke ørene for. Jeg tror rett og slett ikke på det. Det treffer meg ikke. Der Hegazi Høyer i sin første bok gjennom en oppløsning av språket gjenspeiler hovedpersonens perplekse opplevelse, beskriver hun i Ut følelsen av tomhet og avsky og forundring. I sistnevnte tilfelle tror jeg ikke på det, fordi jeg ikke kjenner det på kroppen når jeg leser. Forsøket har måttet vike plassen for det fullendte, og dermed er magien borte.

Jeg forvandler meg. Jeg blir en do. Tar på med veggene der inne og vrenger dem ut på den andre siden. Hardt rom. Alt går inn, alt går igjennom, alt kommer ut. Som nytt liv, ny ferskvare. Og etterpå? Ganske umiddelbart blir man klar over at det ikke finnes noen holdbarhetsgarantier. Ingen friskere verden. Ingen ferskere frihet. Forråtnelsesprosessen starter allerede ved terskelen til eget hus.

Når det er sagt, er dette ikke en bok helt uten i verdi. Når jeg virkelig leter, finner jeg faktisk opptil flere gode partier. Men der jeg i Under verden kunne ha sitert hele boken, er det i Ut langt mellom høydepunktene. Altså ikke en helt forkastelig bok, men akk så svak i sammenligning med debuten. Likevel og fordi jeg ikke klarer å ta inn over meg at forfatteren aldri igjen skal produsere en bok som Under verden, skal jeg gi Ida Hegazi Høyers forfatterskap en siste sjanse. Men jeg frykter at dette ikke er noe mer enn et ”one book wonder”.

 

Latest posts by Gina Tandberg (see all)