I starten av måneden var det premiere på andre sesong av Orange is the New Black, og jeg vet ikke hvordan det var i din some-strøm, men min rant over av superlativer og #OITNB . Selv var jeg veldig skeptisk, men bestemte meg for å åpne Netflix-kontoen min igjen. Jeg så første sesong, likte den og leste boka. Det fikk meg til å mislike sesong 1. Og nå er jeg gretten etter å ha sett sesong 2. Etter å ha grunnet på hvorfor kom jeg frem til at det er fordi boka og serien går i to veldig forskjellige retninger. Boka forteller om et fengselssystem som ikke fungerer. Serien vil bare underholde. Jeg har ikke noe problemer med det, men jeg synes ikke det er særlig god underholdning heller.
«Prison is quite literally a ghetto in the most classic sense of the word, a place where the U.S. government now puts not only the dangerous but also the inconvenient- People who are mentally ill, people who are addicts, who are poor and uneducated and unskilled».
Historien til Piper Kerman er godt kjent. Piper forelsker seg i en dopsmugler, smugler selv svarte penger, slår opp med smuglerkjæreste, får skikk på livet sitt og så må hun sone. Men historien er så mye mer. Det er historien om en ung kvinne som levde uten anker, men som ble arrestert da hun hadde fått dype, meningsfylte forhold til venner, familie og kjæreste. Kerman forteller at hun trodde hun kom til å miste disse forholdene etter at hun ble pågrepet, men at de gang på gang støttet og hjalp henne så godt de kunne. Det er et sterkt budskap. Og det er borte i serien. Den sterke og reflekterte Piper Kerman er byttet ut med vinglete og grenseløse irriterende Piper Chapman. Og hennes flerdimensjonale medfanger? De er også borte.
Det største problemet mitt med OITNB er nemlig at den er tegneserieversjonen av boka. Personene er endimensjonale. Det samme er grunnene til at de er i fengsel. Vokste du opp uten å kjenne faren din? Ja, da blir du jo selvfølgelig smugler som voksen. Hadde du rike, men akk så distanserte, foreldre som barn? Ja, da måtte du bli narkoman. Alle som tenker seg om mer enn 5 sekunder vet jo at det ikke er sånn. Da bør vi ikke ta til takke med tv-serier som prøver å innbille oss det. Men er ikke tv-serier slik, spør du. Svaret mitt er Oz, som så fengende ble oversatt til Oz: Livet bak murene da serien gikk på Tv3. Den ligger ute på HBO Nordic, og handler om menn som sitter inne i et amerikansk fengsel. Serien følger den idealistiske McManus som har ansvaret for en ny del fengselet hvor han prøver å rehabilitere innsatte på en bedre måte enn i vanlige fengsler. Serien har flere likhetstrekk med OITNB , for eksempel blir også en privilegerte WASP satt inn og begge bruker av tilbakeblikk for å vise hvorfor fangene kom i fengsel. Oz greier å kritisere et fengselsvesen som åpenbart er ute av kontroll, fortelle kompliserte historier og peker på hvorfor det amerikanske samfunnet synes besatte av tanken av at hvis de bare greier å bure nok folk inne, så løses alle problemer. Og trenger du noe å le av, ligger det også tre sesong av Veep der.
«I had to come here to become a real woman»
Jeg misliker også hvordan kvinner blir fremstilt i serien. Selvfølgelig må det jo være masse drama! Tenkt så kjedelig det ville være om serien viste kvinner som var i stand til å løse konflikter uten å krangle, slåss og baksnakke. Tenk så flott det ville vært hvis kvinner var rasjonelle og smarte også på tv! Det kunne utmerket godt ha blitt en god serie uten all tøyset. Det er trist at en bok som handler om sterke og robuste kvinner blir en historie om voksne som oppfører seg som en gjeng med tenåringer. I boka ordner Kerman opp på egen hånd uten å ty til vold eller trusler. I serien fremstår Chapman som litt sutrete og helt uten perspektiver. Hva boka vil oppnå og hva serien er kolliderer så voldsomt at det er vanskelig å ikke bli skuffa.
Jeg har sagt opp Netflix-abonnementet mitt, men lest boka en gang til. Dessuten har jeg begynt å se første sesong av Oz på nytt.
Trackback/Tilbaketråkk