Etter skuffelsen over Orange is the New Black, var det med stor skepsis jeg så første episode av The Leftovers, basert på boka av Tom Perrotta. Det er ingen hemmelighet at jeg liker HBONordic (jeg betaler abonnementet mitt helt selv, og skryter av kanalen som entusiastisk fan), for (nesten) alt de rører blir til gull. Romanen/serien handler om en amerikansk småby tre år etter at 2% av verdens befolkning plutselig forsvinner. Ingen vet hvorfor eller hvor de ble av, og innbyggerne strever med å gå videre etter katastrofen. Romanen tar utgangspunkt i familien Garvey. Ingen i familien forsvant, men de ble likevel splittet etter det som skjedde. Moren Laurie ble med i en mystisk sekt som forfølger folk og mener at det snart kommer til å skje noe større, datteren Jill forsvinner inn i en depresjon og sønnen Tom slutter på universitetet og slutter seg til profeten Holy Waynes bevegelse, mens far Kevin prøver å leve videre.  Holy Wayne mener at han kan ta bort sorgen til de som har mistet noen ved å klemme dem, som er et besnærende konsept. Familien er på plass også i serien, men det meste er annerledes enn boka. Det gledet meg stort at HBO har gjort historien til sin egen med disse knepene.

 

 

Boka er mørk uten å bli teatralsk. Den spør det store og vanskelig spørsmålet: kommer man seg videre etter en slik katastrofe? Personene i boka strever ikke bare med å forstå hva som har skjedd, men også å fortsette livene sine. Boka greier godt å beskrive hvordan sorg fungerer, nemlig at den går i bølger og aldri forsvinner. I en periode kan det føles som man mistet den man var glad i går, mens i andre perioder føles den mindre akutt. Man fortsetter livet sitt, men med et stort hull i hjertet som aldri går bort. Det poenget blir ofte borte, og det var fint å at det hadde fått en så stor plass i romanen. Jeg håper serien tar tak i det temaet, og etter første episode ser det ut som den vil greie det ute overdrivelser. I morgen sendes neste episode, og jeg håper den blir like bra som den første.

 

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)