Kraken
China Mieville
400 sider
Tor, 2008

“And the continual non-up-turnance of so valuable a commodity as a giant squid—the thought of getting their alembics on which made the city’s alchemists whine like dogs—was provoking more and more interest from London’s repo-men and -women.”

China Mieville er snart blitt en institusjon i science fiction og fantasy miljøet. Originalt var han kanskje mest kjent for fantasy romaner med politiske undertoner, satt i den bisarre dystopiske metropolen New Crobuzon, men de siste årene har han virkelig begynt å produsere svært god sciene fiction også. Mieville er en konseptforfatter, han har et oppkom av ideer og er svært god til å sette dem ut i livet. Han vant en Hugo for et mordmysterium satt i den kanskje mest forvirrende byen noen sinne oppfunnet, og i Kraken har han greid kunststykke å skrive en teologisk-politisk-apokalyptisk sci-fi/fantasy/gørsser/krim roman. Mieville radbrekker sjangere og moser alt sammen til en fortelling som i bunn og grunn munner ut i tyveri av en blekksprut.

Den nominelle hovedpersonen i boka er Billy Harrow, kurator ved Darwinsenteret i London. Det naturhistoriske museet har nylig fått tilsendt en 8-meter lang blekksprut (Architeuthis dux) som så blir stjålet på mystisk vis. Før Billy vet ordet av det er han involvert i en intens jakt på blekkspruten før den driver ham gal med blekksprutdrømmer og muligens forårsaker verdens ende. Han forfulgt og delvis hjulpet av Londonpolitets Sekt og Fanatisme Enhet, som i sin helhet består av en overvektig teologiprofessor og en kjederøkende heks. I tillegg greier han å pådra seg en god del fiender som tror at han er direkte eller indirekte ansvarlig for den nå svært så overhengende apokalypsen, blant annet en forbryterkonge som ER en tatovering og to helt forferdelige monstre kalt Goss og Subby. Det er på dette tidspunktet at Billy finner ut at det faktisk finnes en kult der ute som tilber den utstoppede blekkspruten som en gud og tror at Billy er en messias. Og de har kanskje rett i begge deler…

“I know, I know,» Moore said. «Mad beliefs like that, eh? Must be some metaphor, right? Must mean something else?» He shook his head. «What an awfully arrogant thing. What if faiths are exactly what they are? And mean exactly what they say?»

Byen London er vel så mye en karakter i Kraken som noen av de menneskelige (og umennesklige) personene vi møter. Mievilles London er et kaotisk sted, full av hemmeligheter, radikale kvanteteologer og teknopaganiske kulter. På mange måter er BYEN som konsept og karakter det alltid hovedpersonen i Mievilles bøker, enten det er snakk om New Crobuzon, Bezél eller London. På mange måter er det samme byen det er snakk om i alle tilfellene. En slags urby som ligger som et tak over alle personene i Mievilles bøker og definerer dem mer enn forholdet til noen andre karakterer i bøkene hans.

Mieville er en mesterlig skribent med en nærmest lyrisk kvalitet over språket, men han har også tendenser til svulstighet og han elsker adjektiv. Derfor kan bøkene hans noen ganger bli litt vel langdryge, og beskrivelse skyver ut handlingen. Kraken lider særlig under dette, og kan fort virke forvirrende. Jeg måtte lese den to ganger for og faktisk få med meg alt som skjedde, og i dette tilfellet var ikke det en udelt positiv opplevelse. Det er ikke bare store blekkspruter Mieville har til felles med H.P. Lovecraft i denne boken, for å si det slik.

Grrr...

Men man kan ikke fornekte at Mieville er en mester innen sjangerlitteraturen, og selv om jeg ikke vil sammenlikene språket hans med Ursula LeGuin og Guy Gavriel Kay, så må jeg anerkjenne at jeg kanskje ikke behersker engelsk godt nok til å fult ut gjenkjenne alle de språkelige nyansene i bøkene. Desutten kan man ikke annet enn å beundre mannen som bryter alle konvensjoner om hvordan en intelektuelle sci-fi forfattere skal se ut. Man mobber ikke denne fyren for å lese nerdebøker i storefri…

“Why didn’t anyone tell me I was supposed to turn into China Mieville?”

-Joe Abercrombie i respons til en anmeldelse som påpekte at han ikke var China Mieville